Når vi hører ordet reformasjon, tenker vi først og fremst på Martin Luthers gjenoppdagelse av evangeliet om frelsen. Vi tenker på døren til kirken i Wittenberg, og de 95 tesene som Luther (i følge temmelig usikre kilder) skal ha satt opp der i 1517. Vi tenker at reformasjonens hovedbudskap var at Jesus Guds Sønn har gjort opp for menneskehetens synder ved sin død og oppstandelse, og at vi frelses ved tro uten gjerninger. Dette er da også selve kjernen i reformasjonens budskap.
Skole for alle
Når dette er sagt, må det likevel føyes til at reformasjonen også innebar mer enn dette. Det forstår vi, når vi tenker litt på at selve ordet reformasjon betyr at noe formes på ny. Under reformasjonen ble ikke bare gudstjeneste og kirkeliv formet på ny. Reformatorene tok også grep som fikk konsekvenser for samfunnet. De tanker som reformasjonen bygde på, førte for eksempel til at det ble tatt initiativ til å etablere skoler som skulle være åpne for alle barn.
I Tyskland var dette noe nytt. Undervisning var forbeholdt adelen, de privilegerte og de som skulle gå inn i kirkens tjeneste. Dette grep altså reformatorene tak i. De mente at skolen burde være for alle barn, gutter og jenter, fattige og rike. I det følgende skal vi se nærmere på den lutherske reformasjonen av skole og undervisning.
Philipp Melanchthon
Den personen som har mye av æren for det reformatoriske skoleprosjektet, var Martin Luthers nære medarbeider og venn, Philipp Melanchthon. Han ble den personen som fikk i oppgave å lede oppbyggingen av skole og undervisning i tyske fyrstedømmer som åpnet for reformasjonen. Så betydningsfull ble han, at han i ettertid kalles Tysklands lærer. Melanchthons tenkning om pedagogikk, og om forholdet mellom skole, kirke og stat, fikk innflytelse i flere århundrer, langt ut over Tyskland. Det gjelder for eksempel Norge og Danmark, de baltiske statene, Ungarn, Polen og Russland. Hvem var denne mannen?
Philipp “Svart-jord”, på universitetet som 12 åring
Melanchthon stakk seg ikke alltid så veldig frem, liten av vekst og forholdsvis uanselig som han var. Noen biografiske bemerkninger vil imidlertid raskt overbevise om at han var et usedvanlig menneske, ja, en intellektuell gigant. Han ble født 16. februar 1497 i Bretten, og døde i 19. feb. 1560 i Wittenberg. Opprinnelig het han Philipp Schwartzerdt, det vil si, Philipp " Svart jord". Melanchthons grandonkel, den lærde humanisten Reuchlin, sørget for at etternavnet ble oversatt til gresk, da Philipp begynte å studere. Det var ganske vanlig at akademikere fikk seg et gresk eller latinsk navn, og den unge Philipp fikk altså etternavnet "Melanchthon".
Da Philipp var 11 år, døde hans far og bestefar, og han ble sendt til slektninger i Pforzheim. Her begynte han på latinskole i 1507. Han viste snart at han var i besittelse av usedvanlige intellektuelle evner. I 1509, da han var 12 år, begynte han på Universitetet i Heidelberg. Her leste han alt han kunne komme over. Filosofi, retorikk, astronomi, språk. Det resulterte i glimrende eksamener, og en smule hodebry for hans professorer. Han ville så gjerne ta master i 1512, men de "kloke" professor-hoder fant ut at han var for ung (15 år) (Luther var 22 da han tok tilsvarende eksamen). Melanchthon ble skuffet, og visste ikke noe bedre å ta seg til enn å fortsette sine studier ved et annet universitet. Han meldte derfor overgang til Tübingen. Han lærte seg gresk, hebraisk, matematikk, medisin med mer. Her ble han omsider Master i 1516, uten å ha kommet helt ut av tenåringsalderen. Deretter studerte han teologi.
Påvirkning fra humanismen
Både oppvekst og studietid førte til at Melanchthon ble påvirket av humanismen. Det dreide seg selvfølgelig om den såkalte renessanse-humanismen, altså den fornyelsen av det europeiske åndsliv som startet i Firenze på 1300- tallet (en form for humanisme som er annerledes enn den som gjøres gjeldende for eksempel i Norge). På forskjellig vis utfordret humanismen kirkens lære, uten dermed å avvise troen på Gud. Bevegelsen søkte til den greske filosofi, og ville særlig fornye interessen for antikk vitenskap, gresk litteratur, ideer og kultur. Den humanistiske bevegelse var temmelig sammensatt. En retning kalles polyglott-isme. Den var preget av sterk interesse for oldtidens språk, latin gresk og hebraisk. En annen retning ble kalt borger-humanisme. Den utviklet tanker om hvordan skole og undervisning av barn kunne utvikle samfunnet og hindre kriger.
Påvirkningen fra humanismen hadde overbevist den unge Melanchthon om at kristendommen var noe annet enn det intrikate og kompliserte læresystemet som var utviklet av de skolastiske teologene. Humanismens stimulerte til å søke til kildene for kunnskapen. Med sin enorme kunnskapstørst fant Melanchthon glede i å ta til seg all den form for kunnskap og ferdigheter som humanismen hadde åpnet tilgang til. Hans ry som akademiker ble etter hvert kjent, og skulle snart føre ham inn i selve sentrum for de reformatoriske begivenheter.
Til Wittenberg
Luthers beskytter, kurfyrste Fredrik "Den vise" av Sachsen, sørget for å få Melanchthon til sitt nye Universitetet i Wittenberg i 1518. Melanchthon ble dermed knyttet til det universitetet der Luther allerede underviste. Her skulle han bli professor i gresk, i en alder av 21 år. Han ankom Wittenberg kort tid etter at striden om de 95 tesene hadde startet, 31. oktober 1517. Melanchthon ble snart ført til en overbevist evangelisk tro. Han skriver selv at det var hans eldre kollega, Martin Luther, som hjalp ham. Til gjengjeld gav han Luther grundigere innføring i det greske og hebraiske språket.
Fyrst Fredrik den vise, ønsket ikke bare å bygge et universitet. Han ville også bygge opp et nytt skolesystem. Kort tid etter at de 95 tesene var offentliggjort i 1517, startet derfor reformen av skoler og utdannelse i fyrstedømmet Sachsen. Her fikk Melanchthon en helt sentral oppgave. Han skulle utdanne de som skulle bli lærere i det nye skolesystemet. Han skulle utvikle en pedagogisk helhetstenkning, og han skulle bidra til å implantere nye skoler i de fyrstedømmene som etter hvert åpnet opp for det. I det følgende skal vi skissere noen viktige punkter i hans skoletenkning.
Pedagogiske prinsipper
I utgangspunktet var altså Melanchthon renessanse- humanist. Etter at han kom til evangelisk tro, endret imidlertid hans grunnsyn seg noe. Dette førte likevel ikke til at Melanchthon stilte seg avvisende til alt det han hadde tilegnet seg gjennom den humanistiske tradisjonen. Tvert imot mente han at mange av de læringsidealer som humanismen representerte, måtte videreføres i det nye skolesystemet. Han utviklet likevel en tenkning om skole og pedagogikk, der den lutherske teologi ble basis for definisjonen av undervisningens overordnede målsettinger, og for forståelsen av forholdet mellom kirke skole og stat.
La oss begynne med Melanchthons tenkning om selve undervisningen. I likhet med humanistene, la Melanchthon vekt på at skolen skulle tilby en bred faglig utdannelse som både siktet på kunnskapstilegnelse og ferdigheter. Skolene skulle derfor gi opplæring i de såkalte syv "frie kunster". Altså, de fagene som humanismen hegnet om, og som helt siden antikkens tid ble regnet for å være grunnleggende og nødvendige med tanke på å oppøve selve evnen til å tenke, tilegne seg kunnskap og forståelse. De frie kunster bestod av følgende fag; grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi. Samtidig ville Melanchthon også forankre undervisningen i den kristne tro, og utvikle en helhetlig pedagogikk på kristendommens premisser. Han tok til orde for en slik tenkning allerede i 1518. La oss se nærmere på noen tanker han allerede da gav uttrykk for ved en åpnings-forelesning ved universitetet i Wittenberg.
Skolen for alle
Melanchthon tok til orde for et syn på utdannelse som var bestemt av den lutherske læren om det allmenne prestedømme. Denne læren gikk blant annet ut på at alle kristne står på likefot, har rett til å lese og forstå Bibelen, og plikt til å holde øye med at prester og lærere forkynner eller underviser i samsvar med det Bibelen lærer. Læren om det allmenne prestedømme bar kimen i seg til en bemyndigelse av det enkelte menneske. Den enkelte skulle settes i stand til selv å ta stilling til sannheten.
Det var slike tanker Melanchthon gjorde gjeldende i sin skoletenkning. Han tok derfor til orde for at utdannelse måtte gjøres tilgjengelig for alle. Både gutter og jenter, fattige og rike, skulle få anledning til å gå på skole. Dermed knesatte han et prinsipp som skulle få stor folkeoppdagende betydning. Alle skulle gå på skole og få utdannelse. Ved det skulle nasjonen og folket kultiveres og utvikles.
Melanchthon ville også frigjøre skole og undervisning fra kirkens overformynderi. Dette var ikke noe han begrunnet i humanismen, men i den lære om forholdet mellom kirke og stat, som ble utviklet i den lutherske kirke under reformasjonstiden. Melanchthon argumenterte for at det var staten, eller fyrstens oppgave å sørge for undervisning til beste for samfunnets fellesskap. Vi skal se nærmere på noe av hans tenkning om dette i det følgende.
I 1526 ble Melanchthon invitert til åpningen av en ny skole i Nürnberg. Her holdt han et foredrag for byens ledere, der han argumenterer for at utdannelse skal være til det gode, både for staten og kirken. Han skjelner med andre ord mellom stat og kirke, og argumenterer for undervisningens egenverdi i forhold til staten. Nettopp i denne sammenhengen påpeker han at utdannelsen må omfatter alle faglige grunndisipliner. Skolen skulle være dannende, i den forstand at elevene skulle utvikles til å bli gode borgere i samfunnet, hevdet Melanchthon. Tilegnelse av fagkunnskap skulle motivers i dette. Ikke minst var dette viktig for prestene, mente han.
Presteutdannelsen
I følge Melanchthon, måtte også presteutdannelsen gi grundig skolering i alle fag. Hans begrunnelse for dette viser hvordan han tenkte helhetlig om utdannelsen. Prestestudentene skulle lære å se sammenhengen mellom de forskjellige fagdisipliner, og ved det skulle de settes i stand til å se teologien i en helhetlig ramme. Melanchthon skriver følgende om dette:
The arts make up a circular hole, in which all is interconnected in such a way that to assimilate one of them requires many elements from the others. That is why the Church needs the whole of these branches of knowledge to prevent the Christian religion perishing altogether”. (Reinhard Golz, Wolfgang Mayrhofer (red), Münster 1998: Luther and Melanchthon in the Educational Thought in Middle and Eastern Europe, 18).
Dannelsesidealer
Melanchthon utviklet det vi kan kalle en helhetlig pedagogikk, som siktet både på kunnskap og dannelse. Viktige pilarer i den tenkningen han utviklet her, var at elevene skal lære å ta hensynet til samfunnsfellesskapet og til nesten. De skulle lære å se seg selv som en del av det store fellesskapet. De som best kommer til å bidra til stat og samfunn, er de som forstår den overordnede hensikten med undervisningen, presiserte Melanchthon. Disse forstår sitt kall i forhold til samfunnet. De lærer verdien av egen profesjon, og settes i stand til å se sin egen oppgave i lys av fellesskapets beste.
Grunnleggende i Melanchthons tenkning om dannelse var også den reformatoriske læren om troen og de gode gjerninger. På dette punktet blir hans forståelse av kristendommens rolle i dannelsesprosessen tydelig. Undervisningen i kristendom skal nemlig føre eleven inn i troen på det betingelsesløse evangeliet. Hensikten med dette er at troen skapes og styrkes, og at mennesket blir forandret innenfra. Dette skal, ifølge Melanchthons oppfatning, føre til at de unge blir ivrige og samvittighetsfulle elever, og siden gode og pliktoppfyllende samfunnsborgere. Troen skal med andre ord føre til samfunnsansvar, og til gode gjerninger. Og – de gode gjerningene er, vel og merke, definert som det å skjøtte sine plikter i arbeid, i familie osv.
Kirke- stat undervisning
Hvordan tenker så Melanchthon om forholdet mellom staten, kirken og skolen? Den boken som kanskje svarer tydeligst på dette er: Instructions for the Visitors of Parish Pastors in Electoral Saxony (1528), som er krevet både av Luther og Melanchthon. Skriftet består av to deler. I første del finner vi et sammendrag av den reformatoriske tro. Denne er ment som basis for den påfølgende pedagogiske delen, som gir et sammendrag av regler for reformatoriske skoler, samt regler for fag og utdannelse. Tydelig her, er et ønske om å skape et gjensidig samspill mellom kirke og skole. Barna skal bevares i den kristne tro ved kristendomsopplæringen i skolen. Underisningen skal ellers gjøre dem til gode og samvittighetsfulle samfunnsborgere.
Melanchthon utvikler samtidig en bibelsk begrunnelse for den allmenne skolen. Med utgangspunkt i Det gamle testamentet argumenterer han for at det er Guds vilje at barna skal sendes til skole. Han viser særlig til levittenes rolle som lærere i det gamle Israel, og mener at man her har å gjøre med et undervisningssystem som siktet inn på å utdanne hele folket. Kirken skal ikke kreve monopol på utdannelsen eller skolen. Dette ansvaret tilkommer staten mener Melanchthon (Ibid 63). Samtidig mente han naturlig nok, at en statlig styring og ledelse av skolen måtte forutsette at staten var orientert mot den kristne tro, og så det som et anliggende å verne om denne.
Noen overveielser til slutt
Det er selvsagt stor avstand mellom reformatoren Melanchthons virkelighet og den vi befinner oss i. Ikke minst gjelder dette kristendommens plass og muligheter i skolen. Likevel, Melanchthons tenkning om skole og pedagogikk inneholder viktige prinsipper som har overføringsverdi også til våre dagers skolevirksomhet.
Melanchthons pedagogikk kan gi hjelp til å se undervisning og læring i et helhetlig perspektiv. Læring skal ikke bare tjene egne interesser, eller selvrealisering. Den skal først og fremst forberede elevene til å bidra inn i samfunnet. Melanchthon var ikke redd for å dra veksler på humanismens tenkning om utdannelse. Han videreførte deres tenkning, blant annet ved å ta til orde for en bred faglig utdannelse. Hans åpenhet her, kan gi noen tanker om hvordan i kristent skolearbeid i vår tid, bør følge med på moderne skoleforskning, vurdere den ut fra en kristen helhetstenkning, og lære av den.
Vi har også mye å lære av den reformatoriske tenkningen om dannelse. Utdannelsen bør ha et mål som går ut over det faglige, nemlig å skape bevissthet om at en som fremtidig samfunnsborger skal tjene samfunnet ved å tjene sin neste. Elevene bør gjøres samfunnsengasjerte og samfunnsbevisste, i den forstand at de lærer å spørre hva de kan bidra med for å bygge samfunnet som fellesskap.
