Publisert

«Kirken og bekjennelsen» – Formalitet eller fundament?


Ca leselengde:
19 min

Gjennom kirkens historie er det utviklet noen korte og lengre dokumenter som vi kaller bekjennelsesskrifter. Som lutheranere skjelner vi mellom de tre oldkirkelige symboler, og de bekjennelsesskrifter som ble til i anledning reformasjonen.

Her skal vi reflektere over hvordan forholdet mellom luthersk bekjennelse og luthersk trossamfunn er å forstå. Lærer Bibelen oss noe med tanke på å forstå dette forholdet? Hvilke følger får i tilfelle det for bekjennelsesskriftenes status og bruk i lutherske trossamfunn?

Jeg begynner med å si litt om hva bibelen sier om det å bekjenne. Hensikten med det er å etablere et bibelsk grunnlag for å forstå forholdet mellom Skrift og bekjennelse, og forholdet mellom bekjennelse og trossamfunn. Deretter vil reflektere litt over den praktiske anvendelsen av bekjennelsen i vår tid.

Lærer Skriften noe om bekjennelsen og kirken?

Bibelen sier en del om å bekjenne den kristne tro. Det som sies i den anledning mener jeg må være retningsgivende for hvordan vi tenker om de dokumentene vi kaller bekjennelsesskrifter. Jeg sier retningsgivende, fordi vi ikke fullt ut kan utlede en dekkende oppfatning av hva bekjennelsesskriftene er fra Skriften. Slik må det naturlig nok være, fordi bekjennelsesskriftene ble til etter Det nye testamentet.

I det gamle testamentet kan ordet bekjenne brukes i forbindelse med synd. Ypperstepresten bekjente folkets synd over slaktofferbukken (3. Mos 16), og David bekjente sin synd overfor Gud (Salme 32: 5). At synden bekjennes, innebærer at et menneske sier det samme om sin synd og skyld, som Gud sier i sin åpenbaring.

I Det nye testamentet er ordet bekjenne som regel en oversettelse av det greske ordet homologeo, som betyr å si det samme som. Her blir det ellers klart at det å bekjenne ikke bare handler om å si sannheten om seg selv og sin synd. Det handler også om å gi sin tilslutning til de sannhetene Gud har åpenbart i sitt ord. Romerbrevet 10:9 er verdt å legge merke til i denne forbindelse. Her leser vi følgende:

For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst.

I følge Skriften, innebærer bekjennelse altså at mennesket gir sin tilslutning til Bibelens lære om Jesus Kristus. Det er snakk om å tro på denne læren, og ta tilflukt til den i sitt hjerte. Det vi tror om Jesus, kan likevel ikke forbli en hemmelighet i vårt indre. Troens innhold trenger seg ut over våre lepper og kommer til uttrykk som bekjennelse til Jesus Kristus. I så måte er bekjennelsen en positiv erklæring om hva vi tror.

Bekjennelsen bunner i en overbevisning om at det vi formulerer som troens innhold er i samsvar med Skriftens åpenbaring. Mange bibelord viser at bekjennelse skjer nettopp på denne måten. Samtidig viser Bibelen også at det å bekjenne innebærer enda noe mer. Det var ikke bare nødvendig å bekjenne hva troen består i. Av og til var det også nødvendig å si hva den ikke består i. Dette er et tydelig anliggende i Skriften. For eksempel fortelles det i Johannes evangeliet at noen trodde at Johannes døperen var Messias. Dette avviste Johannes ved å si frem en bekjennelse:

Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente, jeg er ikke Messias … Joh 1: 20

Det jeg har sagt til nå, viser at det ligger en dynamikk i troen selv som peker i retning av hvordan forholdet mellom Skrift og bekjennelse er å forstå. Skriftens lære om Jesus kommer først og fører oss til tro. Deretter driver Ordet som vi tror til bekjennelse. Vi kan ikke tie om det vi har sett og hørt, sa apostlene. De måtte bekjenne sin tro (Apg 4: 20). Ordet om forlikelsen legges inn i vårt hjerte, skriver Paulus.

Derfor ber vi i Kristi sted, la dere forlike med Gud 2.Kor 5: 19 – 20

Åpenbaringens ord kommer alltid først, deretter troen og bekjennelsen.

I seg selv bekrefter dette den lutherske oppfatningen om forholdet mellom Skrift og bekjennelse. I følge luthersk oppfatning er nemlig Skriften den såkalte normerende normen, mens bekjennelsen er avledet norm. I klartekst betyr dette at Bibelen er selve kilden til troen og den absolutte norm for det vi tror. Bekjennelsen er utledet av Skriften, og den er normerende for så vidt som den er i samsvar med Skriften. At forholdet mellom Bibel og bekjennelse er slik å forstå, bekreftes også når vi skaffer oss innsikt i den historiske prosessen som førte til at bekjennelsesskriftene ble til. Vi skal se nærmere på dette i det følgende.

Slik bekjennelsene ble til

Det gjøres gjeldende forskjellige oppfatninger om hvordan det historiske forholdet mellom Skrift og bekjennelse er å forstå. Grundtvig hevdet i sin tid at bekjennelsen kom før den nytestamentlige kanon og at den derfor må betraktes som forutsetning for Det nye testamentet. Han mente at den apostoliske bekjennelse var gitt direkte av Jesus til apostlene, at denne bekjennelsen så ble ivaretatt og videreført til de første troende, og senere inkorporert i Det nye Testamentets skrifter. Apostolicum, og dermed også bekjennelsen, ble med dette plassert forut for de nytestamentlige skrifter (Grundtvigs «mageløse oppdagelse» 1825).

Denne oppfatningen ble i sin tid tilbakevist av en skarpsindig tysk/jødisk teolog. Han ble i sin tid nordmann, og den første professor i GT ved Universitetet i Oslo. Navnet hans var Paul Carl Caspari. Ved siden av å være professor i GT forsket han med tanke på å påvise at bekjennelsen ble dannet først i etterapostolisk tid. Hans syn fikk etter hvert stor anerkjennelse, og gav en sterk bekreftelse på at de apostoliske og profetiske skriftene i vår Bibel, historisk sett kommer forut for bekjennelsen. Leser man de tidlige kirkefedrene finner man snart bekreftelse på Casparis syn. Den argumentasjonen som føres, og de lærepunkter som defineres, er forankret i Skriften. Historisk sett er derfor de Hellige Skriftene selve grunnlaget for at bekjennelsesskriftene blir til.

Reformasjonen: Skriften alene

Skal man finne et tydelig og klart utgangspunkt både med tanke på å forstå forholdet mellom Skrift og bekjennelse og den praktiske anvendelse av dem, bør man likevel bevege seg til den lutherske reformasjonen. Man bør lese de lutherske bekjennelsesskriftene og undersøke hvordan de som skrev disse tenkte om forholdet mellom Skrift og bekjennelse. Her blir nemlig saken omtalt eksplisitt og prinsipielt. Dette kommer for eksempel tydelig frem i forordet til den store boken som kalles de lutherske bekjennelsesskrifter, altså Konkordieboken. Her leser vi følgende:

"Helt til sist vil vi nok en gang gjenta, at vi med dette konkordieverk slett ikke vil komme med noe nytt og heller ikke, hverken i sak eller uttrykksform vike fra den guddommelige sannhet som en gang er erkjent og bekjent av våre salige forfedre og oss. Det er slik den er grunnlagt i den profetiske og apostoliske Skrift, og dernest sammenfattet i de tre symboler…" 

Her ser vi konturene av den lutherske oppfatningen. Skriften alene er kilde for den kristne tro og lære. Skriften er den absolutt normerende norm fordi den er Guds åpenbaring. Bekjennelsen er ikke åpenbaring. Den er derfor en norm som er utledet av Skriftens guddommelige ord. Bekjennelsene er derfor underordnet Skriften. De er blitt til på grunnlag av Skriften og må derfor også prøves på Skriften.

Bekjennelsens status

I vår tid legges det ofte sterk vekt på at bekjennelsene er underordnet Skriften. Til tider så sterkt at bekjennelsens normativitet svekkes mer enn hva godt er. La meg derfor presisere følgende: Selv om bekjennelsene er underordnet Skriften, må de likevel få ha en status som setter dem i en særstilling.

Bekjennelsene er normative, de må derfor løftes opp og på rett vis være prøvingsinstanser for det vi tror, lærer og forkynner. Det innebærer blant annet at De oldkirkelige bekjennelser betraktes som definitoriske i den forstand at de avgrenser hva som kan kalles kristent tro overhode. De reformatoriske bekjennelsene er definitoriske for hva som kan kalles luthersk. Vil du kalle deg luthersk, må du slutte deg til den lutherske bekjennelse.

Så hva betyr det i praksis?

Dette betyr at bekjennelsesskriftene er den sekundære forutsetning for vår tro, mens Skriften er den første og grunnleggende forutsetning. Dette forholdet er likevel ikke helt enkelt å komme til rette med i praksis. Spørsmålet er, hvordan skal vårt forhold til bekjennelsen praktiseres? Det finnes grøfter på begge sider.

På den ene side finnes lutherske trossamfunn der det utvikles et nærmest likegyldig forhold til bekjennelsen. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på dette i norsk kirkeliv.

På den annen side finner vi lutherske trossamfunn som gir bekjennelsen så sterk betydning at den nærmest blir enerådende som prøvingsinstans og grunnlag for troen. Et spørsmål som bør avklares er derfor hvordan vi i praksis bør anvende bekjennelsen som norm.

Jeg tenker at det prinsipielle forholdet mellom Skrift og bekjennelse tilsier at bekjennelsen alltid må brukes sammen med Skriften. Det er ikke nok bare å vise til bekjennelsen. Vi må også vise hvordan bekjennelsen kan begrunnes ut fra Bibelen. En slik bruk av bekjennelsen har ikke alltid vært gjennomført i lutherske sammenhenger. Derfor trenger vi fornyet refleksjon om hvordan bekjennelsen kan anvendes i vår tid, sammen med Skriften.

God bruk av bekjennelsesskriftene i vår tid: bruk bibelen mye!

Særlig i møte med unge mennesker har jeg for lengst merket meg at det ikke holder bare å vise til bekjennelsen, eller å si at noe er luthersk, for at de skal tro eller godta det jeg sier. Det man ofte spør etter er hva Bibelen sier om den aktuelle saken. Det er her vi må møte dem. Vi kan ikke argumentere ved bekjennelsen alene – vi må vise hvordan bekjennelsens lære kan forsvares i Skriften.

Kravet, eller forventningen om at det vi lærer kan begrunnes i Bibelen er i og for seg et sunt tegn. Skal vi gi den rette hjelp, og fremstå som troverdige overfor søkende og spørrende mennesker, må vi derfor søke inn i Skriften og fornye vårt arbeid med den eksegetiske begrunnelsen for vår tro.

Dette var et sterkere anliggende for lutherske dogmatikere i eldre tid. Det kommer meget tydelig frem for eksempel i Johann Gerhard dogmatiske skrifter som nå kommer ut på engelsk. Jeg har lest en del av ham i det siste, og jeg er blitt overrasket over hvor sterkt Gerhard begrunner sin teologi i Skriften. Her er noe kanskje gått tapt som må hentes frem igjen. La oss med dette nå gå videre, for å si noe om hvordan bekjennelsen rent konkret kan anvendes i vår tid.

De tre oldkirkelige bekjennelser- skiller innenfor og utenfor kristen tro

Vi skjelner som nevnt mellom de old-kirkelige bekjennelser og de bekjennelsene som ble til under og etter reformasjonen. Det er viktig å forstå hva denne skjeldningen innebærer. Det gir hjelp til å tenke om hvordan bekjennelsen kan anvendes i møte med vår tids mange retninger. La oss starte med de oldkirkelige bekjennelsene. Hvordan kan vi anvende dem i vår tid?

For å kunne svare på dette spørsmålet må vi ha klart for oss at den læren som kommer til uttrykk i de oldkirkelige symboler, ble formulert for å definere et innenfor og et utenfor i forhold til den kristne tro. De oldkirkelige bekjennelsesskrifter er i en viss forstand mer absolutte enn de reformatoriske. Slik bør de brukes også i vår tid.

Det betyr at tilslutning til treenighetslæren, læren om Jesu to naturer, og læren om at Den Hellige Ånd er en person, ikke en upersonlig kraft, må være kriterier for at et trossamfunn kan regnes som kristent overhode. Trossamfunn som Jehovas vitner og mormonere anerkjennes imidlertid ikke som kristne, både fordi de avviser den læren som kommer til uttrykk i de oldkirkelige bekjennelsesskriftene og fordi de utvikler sine alternativer til dette.

Stadig aktuelt

Dette har fortsatt aktualitet. Nyere teologi utvikler alternativer til den oldkirkelige lære om Guds treenighet, og den fornekter grunnleggende sider ved læren om gudmennesket Jesus Kristus. Problematiske synspunkter utvikles imidlertid ikke bare innen moderne og postmoderne teologi.

I etterkrigstiden fikk man et brudd innen pinsebevegelsen. Årsaken var at det oppstod en fraksjon som ikke kunne anerkjenne læren om at Gud er tre og en. Deres oppfatninger førte til læreoppgjør og brudd i pinsebevegelsen og man fikk en såkalt unitarisk pentekostalt kirkesamfunn. Eksplisitt konflikt med de oldkirkelige bekjennelser er en meget alvorlig sak. Det er også alvorlig å plassere en bevegelse eller en trosretning utenfor kristenheten. Det kreves grundig arbeid og bibelsk dokumentasjon før man gjør det. Situasjonen vi lever i er likevel slik at vi bør være innstilt, også på å ta dette skrittet.

Her må vi også minne hverandre om at bildet av det kristelige og religiøse Norge, og det kristelige vesten for øvrig, er atskillig mer komplekst enn det var for noen tiår siden. En skjeldning mellom konservativ og liberal teologi gir ikke tilstrekkelig hjelp til å fange inn og vurdere alt som strømmer over oss. Dersom disse gamle grensemarkører brukes for ensidig vil mye som burde settes under kritikk ikke fanges opp.

Saken er at mye av det vi har stått overfor i de siste årene burde vært vurdert grundigere på Skrift og bekjennelse. Noe er gjort, og enkelte bøker og artikler som ble skrevet om dette for noen år siden kunne med fordel letes frem igjen. Jeg tenker for eksempel på den læren om Gud og menneske som kan føres tilbake til fremgangsteologien og Kenneth Hagins skrifter. Hans lære om mennesket, Gud, Kristus og Den Hellige Ånd, samt sykdom og helbredelse, er så avvikende at det burde reises spørsmål om vi står overfor et grunnleggende avvik fra den kristne tro.

Det samme gjelder oppfatninger som i senere år har strømmet over oss fra tegn og under bevegelsen, og den såkalte NAR bevegelsen (New Apostolic Reformation). Jeg tenker for eksempel på læren om at kristne som er salvet kan gjøre større under enn Jesus, læren om den såkalte karismatiske Kristus, og angivelig nye åpenbaringer av Den Hellige Ånd.

I møte med dette må bekjennelsen igjen få status som en norm som anvendes sammen med Skriften. Når man vurderer vanskelige spørsmålet bør man selvsagt vokte seg og ikke trekke forhastede slutninger. Likevel, jeg tror vi har vært for tilbakeholdne i de siste par tiår. Jeg er redd det har vært til stor skade for mange. Bekjennelse innebærer som jeg nevnte innledningsvis, både et ja til den bibelske læren, og et nei til den u-bibelske læren. Har vi sviktet oppgavene vi har som lærere og veiledere?

Bekjennelse for evangelisk tro om frelsen

Reformasjonen og bekjennelsesdannelsen som fulgte i den forbindelse, har som nevnt ført til at vi grovt skjelner mellom katolske og evangeliske kirkesamfunn. Også denne skjelningen kan gi hjelp til å tenke praktisk om hvordan bekjennelsen kan anvendes i vår tid.

De evangeliske kirkesamfunnene står alle i en viss gjeld til den lutherske reformasjonen. Det var Luther som gjenoppdaget Skriftens lære om at mennesket blir frelst ved tro på Jesu fullbrakte frelsesverk alene, ikke ved gjerninger. Og - læren om frelse ved Jesus alene integreres på noe forskjellig vis i alle evangeliske trosoppfatninger. Det betyr at vi i en viss utstrekning kan anerkjenne hverandres tro på frelsen, mens vi skiller lag når det gjelder andre lærespørsmål.

Reformasjonen førte ellers til et gjennomgående brudd mellom de evangeliske kirkesamfunnene på den ene side, og den romersk og de gresk- katolske kirker på den andre. De katolske kirkesamfunnene lærer til dags dato at menneskets frelses ved de gjerninger som nådens kraft setter dem i stand til å gjøre. Det er ikke tale om frelse ved tro uten gjerninger, men frelse ved gjerninger som er virket av nåden.

Svakere skillelinjer nå

Tidligere ble grenselinjene mellom katolsk og evangeliske kirkesamfunn trukket mer tydelig. Bevisstheten om at det er en grunnleggende forskjellig forståelse av selve frelsen i katolske og evangeliske kirkesamfunn var også sterkere. Nå er situasjonen annerledes. Katolsk tro, lære og spiritualitet, har meget stor innflytelse, også i evangeliske kirkesamfunn. Konfesjonell bevissthet svekkes, og betraktes som et onde. I kjølvannet av dette tales det om fornyet enhet mellom evangelisk troende og katolske kirkesamfunn. De grunnleggende spørsmål om selve frelsen blir sjelden diskutert. Det dreier seg om enhet basert på erfaring og opplevelser mer enn konkret tro.

Det er vanskelig å unngå å nevne Peter Halldorf som pådriver for dette. Halldorf er pinsevenn. Han fraråder å konvertere til katolske kirkesamfunn, samtidig som han målbærer en teologi som har atskillig mer til felles med katolsk- ortodoks tradisjon, enn evangelisk kristendom. Halldorf anbefaler blant annet Isak Syrerens teologi (fra 600- tallet). Isak Syreren er  kjent for sin universalisme, altså en lære om at alle blir frelst til slutt. Hva Halldorf selv lærer om dette spørsmålet virker uavklart. Han berører saken i sin bok Duften av De hellige, der han skriver følgende:

Når det heter at «det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv» er ikke noe unntatt … Nei, sier Isak Syreren på 600- tallet, ikke en gang demonene er unntatt. Kristi seier, da han steg ned i dødsriket og oppstod igjen, omfatter alt og skal en dag munne ut i forvandlede himler og en forvandlet jord (s. 92f).

Halldorf legger ellers ikke skjul sine økumeniske intensjoner. I 2014 skrev han i Dagen at han ønsker enhet for de evangeliske kirkesamfunn med Rom og den gresk- ortodokse kirke. Ikke under Rom presiserer han, men enhet med Rom. På sin blogg 14. august 2015 skriver han at jomfru Maria i kraft av sin tro, er viktigere enn Bibelen. Hva han mener med dette forblir også uavklart og  dunkelt:

Om Gud vore en teori skulle studiet av teologi vara det sätt på vilket vi lärde känna honom. Men Gud är levande och i behov av kärlek. Det är genom att älska Gud som vi lär känna honom. Därför är Maria viktigare än Bibeln. Maria var en människa som vi, som genom att säga ja till Gud blev Guds boning. Något annan mening har inte Bibeln än denna: att ge oss den tro som Maria hade. (http://ekumeniskakommuniteten.se/fastebloggen/2015/08/14/ett-liv-med-gud/

Hva så med forholdet til de andre evangeliske kirkesamfunnene? Det er ikke tid til å si mye om det her. Vi kan anerkjenne hverandre som evangelisk troende så sant det sentrale bibelske dogmet om frelsen i Jesus alene gjøres gjeldende. Samtidig kommer vi ikke utenom at det er læremessige forskjeller av vesentlig karakter som man vil måtte prøve, vurdere og drøfte på grunnlag av Skriften. Det gjelder læren om mennesket, omvendelsen og dåpen, for å nevne noe.

"Å si det samme som"- også om ekteskapet

Så må også en annen sak nevnes. Den norske kirke befinner seg som kjent i en dyp krise når det gjelder definisjonen av ekteskapet. Når det gjelder denne saken må vi ha klart for oss at Bibelen definerer ekteskapet som et juridisk og forpliktende forhold mellom en mann og en kvinne. Dette er forankret i Bibelens lære om skapelsen, og i de forordninger som Bibelen ellers gir og forutsetter om denne saken. Det gjelder derfor å si det samme som Guds ord, også om dette. Bekjennelsesskriftene lærer at kristne primært er forpliktet på Guds ord, ikke på kirkelig eller statlig myndighet. Dette er klart og prinsipielt uttalt i Den Augsburgske bekjennelse 28:23- 24. Her trekkes følgende grense opp når det gjelder lydighet overfor den kirkelige myndighet:

Men når de (biskopene/kirkens ledelse) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem. 

Biskoper og kirkelige ledere som pålegger kirkens medlemmer å bryte med Guds ord, skal vi altså ikke adlyde.

Til sist – skal vi ikke som kristne vokte over den tro og lære som er overgitt oss i Skrift og bekjennelse? Den betyr jo så mye for oss. Saken er jo at det er ved troen på Jesus alene at mennesker blir frelst. Vi kan ikke skyve denne læren ut i periferien. Vi må ta vare på den frelsens skatt som er oss betrodd og gi den videre til de som kommer etter oss.


Denne artikkelen er et bearbeidet foredrag som ble holdt på lutherske fordypningsdager arrangert av DELK Bjørgvin 2015.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
19 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Arne Helge Teigen.
  Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han er gift med Ellen, har tre barn og bor i Oslo.
   Ressurser av Arne Helge Teigen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.