Publisert

Brev fra fiendeland En hilsen fra en bror i Russland


Ca leselengde:
4 min

Sjokket etter det som har skjedd er så stort at vi sannsynligvis vil trenge år på å innse det. I skrivende stund går vi gjennom de første fire stadiene av sorg: fornektelse, sinne, forhandling og depresjon. «Det går ikke an! Det er ikke mulig at vi har startet en krig!» «Forbannet være denne krigen!» «Det må finnes en annen utvei?!» «Alt er håpløst nå…» Den tilværelsen vi levde i er knust i småbiter og det går ikke an å gjøre ugjerningen om.

Det er vanskelig å forstå alle nivåer av den mangefasetterte krisen som Russland og befolkningen her går gjennom. Det er ikke bare en politisk eller økonomisk krise, men en eksistensiell krise. Krigen som nå har blitt innledet i Ukraina, splitter samfunnet vårt. Den har satt ærlige, tenkende mennesker til side; hjelpeløse og med sterk frykt og skamfølelse.

Situasjonen med media mangler sidestykke, sensuren er monstrøs. Det ble nettopp vedtatt en ny lov som åpner opp for at man kan fengsles i 15 år for «fake news» om krigen. Dette inkluderer å kalle «den spesielle militæroperasjonen» i Ukraina for det den er: en krig.

Man må bruke VPN-tjenester på PC-en for å unngå blokkering på sosiale medier. De fleste opposisjonelle mediehusene er stengt og journalistene deres har forlatt Russland. Det er noen veldig få igjen her og de kan ikke dekke krigen.

Folk protesterer, men alle protestsamlinger er forbudt og de som stiller opp allikevel, varetektsfengsles og ilegges bøter. De som blir varetektsfengslet tre ganger får fengselsstraff. Noen av medlemmene i menigheten min stilte opp på en antikrigsprotest og ble varetektsfengslet. En russisk-ortodoks prest risikerer siktelse på grunn av at han nødet folk å be for fred og å signere et opprop om å stoppe krigen. Dette oppropet er forresten signert av 1,2 millioner russiske innbyggere og kunne blitt mye mer populær om det ikke var for at man må oppgi kontaktopplysninger, noe som folk helst vil slippe å gjøre, pluss at organisatoren av denne underskriftskampanjen allerede er varetektsfengslet.

Samtidig som jeg forkynner om fred og krigens synd i hver eneste gudstjeneste – og vi live-streamer også – så lurer jeg på når det er min tur.

Jeg vil si at den framtredende følelsen det russiske folket nå har, er frykt. For det første frykten for å uttale seg. Folk er redde, ikke bare for å stå fram offentlig med sine synspunkter, men til og med å «like» eller dele andres uttalelser. For det andre har folket vårt en aldeles lammende frykt for framtiden. Med den inflasjonen vi opplever nå og konsekvensene av sanksjoner fra vesten er mange redde for at det ikke bare vil redusere tilgangen vår til varer fra andre land og luksusartikler, men også tilgangen til livsnødvendigheter, samt en frykt om at dette kan føre til en stor sultkatastrofe.

Kirken har imidlertid immunitet mot begge disse typene av frykt! Hva angår frykten for konsekvenser ved å ytre seg, har kristne i hele verden bekjent vår tro frimodig i 2000 år nå. Vi har lært å forkynne sannheten uansett hvor upopulær den er og hvor farlig det er å uttrykke den.

Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.
Matt 10:32-33

Når det gjelder den andre typen frykt, har vi lært å stole på Gud og å ikke bekymre oss, for Han skal sørge for oss.

Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.
Matt 6:33-34

Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.
1 Pet 5:7

Så vi fortsetter å gjøre det vi er kalt til: å forkynne loven i all sin strenghet og evangeliets fulle sødme. Mens vi forkynner loven, peker vi også på krigens synd og vi formaner alle som er ansvarlige for blodsutgytelse til å omvende seg. Mens vi forkynner evangeliet, minner vi tilhørerne om Guds kjærlighet for oss syndere og Hans ustanselige omsorg.

I disse dager tenker vi mye på Den bekjennende kirke (en bevegelse i Tyskland som kjempet mot nazismen før og under 2. verdenskrig. Oversetters kommentar). Jeg kan ikke slutte å tenke på at kirken burde ha forkynt lov og evangelium enda flittigere og enda mer frimodig før det ble umulig. Dette er den eneste måten å hindre samfunnet fra fascisme.


Artikkelen er oversatt av Silje Kiil


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
4 min
Ressurstype

  Aktuelt

Emner

  Krig

  News

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Konstantin Subbotin.
  Konstantin Subbotin er prest i byen Cheboksary i Russland, i den evangelisk-lutherske kirken i Ingermanland. Han er gift med Olga og har to små gutter.
   Ressurser av Konstantin Subbotin
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.