En tidsreise
Det er 1686, og du går inn i kirkerommet. Stemningen er tynget, folket står med bøyde hoder, kledd i enkle klær. Her er både gode og onde, de som tar kristendommen mer eller mindre seriøst. Hele landsbyen er samlet, og hører presten preke om landets tilstand, hvor traust og ulykkestruffent det er. Det er satt av ekstra tid til lengre bønn i liturgien. Dere synger den nye salmen ”Far Verden, Far vel”[1] som Kingo forfattet for noen år siden.
Det er ikke mange år siden den store krigen[2], der Danmark-Norge tapte store landområder, og ulykke kom over folket. Du husker disse bededagene fra du var liten. Da var de mange, og langt oftere. Kong Christian IV lyste ut mange av disse når det var dårlig råd, sykdom i landet, eller uår for avlingen. Eller når det gikk dårlig med hæren, som det ofte gjorde under hans velde. Han befalte likevel at disse dagene skulle holdes. Hans valgspråk runger fortsatt ”Fromhet styrker riket!” Gjennom en økt fromhet i befolkningen, skulle det gå vel med befolkningen, og når det gikk ille med landet, så var dette Guds straff for folkets synder. Siden det gikk så dårlig, var det ikke nok med den individuelle daglige omvendelse, men at hele folket skulle vende om, både gode og onde.
Lesningen fra det gamle testamente er fra Jona 3:
Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. Jona 3:4-10
Presten sier: Som i Nineveh, der Jonah forkynte ulykke og dom over folket, vel vitende om at Gud kom til å straffe dem, så vendte hele Nineveh om, fra konge til trell, og Gud sparte dem! Slik skal også Danmark-Norge vende om fra sine synder, og Gud, som er nådig, spare oss.
—–
Slik så det kanskje ut når Bots- og bededag ble innført. Denne dagen har vi fortsatt i kirkeåret, som en særnorsk ordning, på siste søndag i oktober. Selv om vi ikke kler oss i sekkestrie og aske lengre, så er denne ordningen vel og godt i live hos oss fortsatt, i både Den norske kirke, og andre lutherske frikirker.
Er dette nødvendig?
En kan fort tenke at Bots- og bededag er unødvendig, siden omvendelsen i bibelsk forstand er en daglig omvendelse, fra synden, og til Kristi nåde som vi fikk i dåpen. Og mange misbrukte nok Bots- og bededagen som sin eneste gudstjeneste.
Likevel er ikke Bots- og bededag i seg selv noe dårlig. Det er tross alt tingens misbruk, ikke tingen i seg selv, som er ond. Brukt rett, er dette en god påminner for oss mennesker, som ofte behøver spesiell formaning til å igjen vende om fra våre synder. Her skinner Bots- og bededagen. Den røsker oss ut fra vår søvn, og minner oss atter på at ikke alt står bra til med oss.
Trenger vi å vende om da? Når det er andre som lever ille, og er skyld i ulykke? Vi lever da godt og vender om gjør vi ikke?
Vår Herre Jesus Kristus snakker imot nettopp en slik holdning i Lukas 13:
På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret. Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.» Luk 13:1-5
Formålet med Bots- og bededag er ikke å anklage enkeltmennesker for synd og skyld i ulykker og nød, men som Vår Herre sier, så rammer det oss alle. Når ulykken inntreffer, er Kirkens[3] naturlige respons å vende om og be til Gud. Overfor ting som vi ikke kan kontrollere, er responsen å vende seg til Gud, som Tolleren i Lukas 18:13, og sammen si ”Gud, vær oss syndere nådig!”
Bots- og bededagen har i sitt navn to parter. Den ene er boten, altså omvendelsen, og den andre er å be til Gud om syndenes forlatelse, og at hans hånd stadig er med vårt land og vårt folk.
Denne andre del uttrykkes sterkest i bruken av Litaniet,[4] i stedet for forbønn. Det er en vakker forbønn som synges av både prest, og responsivt av menigheten. Dermed gis det et sterkere uttrykk for at dette er en kollektiv omvendelse, og en kollektiv bønn om frelse.
Hva vi kan lære?
For det første forsto våre forfedre i troen at Gud er allmektig. Han er suveren over det han har skapt. Ikke bare er Gud allmektig, men han er også god. Han bryr seg om deg. De forsto sitt liv i lys av første trosartikkel. Som mennesker, som lever i kraft av Guds allmenne nåde og hjelp.
Vi er kristne, men vi er ikke skånet for denne verdens sorg og ulykker. Vi har del i dens lidelser, likesom vi har del i lidelsene til våre medmennesker når ulykken rammer landet vårt. Men Gud gir oss alt vi trenger, og vil verne oss mot alle farer og alt ondt.
I første trosartikkel heter det: ”Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.” Og Luthers forklaring i den lille katekisme sier:
Det er: Jeg tror at Gud har skapt meg og alle skapninger. Han har gitt meg legeme og sjel, forstand og alle sanser. Han holder alt dette ved lag og gir meg hver dag det jeg trenger for å leve. Jeg tror også at han verner meg mot alle farer og vokter meg mot alt ondt. Dette gjør han av bare nåde og faderlig godhet, uten at jeg har fortjent det. For alt dette skylder jeg å takke og love ham, tjene og lyde ham.
Håpet som uttrykkes av folket under bots og bededagen, er ikke i deres egen omvendelse, eller selvforbedring, men i en nådig Gud. Fordi de nettopp trodde at Gud er en Gud som hører våre bønner, og vil gi oss alt vi trenger. Som Jakob sier: ”Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.” (Jak 5:16b)
Så lenge vi er i denne verden, vil vi alltid møte ondskap og dom. Vi er kristne, men også nordmenn. Derfor angår vårt lands ve og vel oss også. At vi ber for vårt folk er til behag for Gud, og noe han formaner oss til å gjøre. Det ligger nettopp nestekjærlighet i å be for de som kjenner, og som ikke kjenner, Gud. Slik kan vi være som som vår Far i himmelen, som lar sin sol gå opp over både gode og onde. (Matt 5:43-48)
Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. 1 Tim 2:1-4
Håpet til omvendende beder, er ikke kraften av hans omvendelse, og påfølgende evne til å leve rettferdig, men i Gud som er nådig, og sendte sin Sønn Jesus Kristus for å dø for våre synder, og ikke bare våre, men hele verdens synder. I ham er det den omvendende beder setter sitt håp, og finner sin trøst i, fordi han elsker oss.
Kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere. 1 Pet 5:7
[1] Norsk Salmebok 2013, Nr 410
[2] Trettiårskrigen, Danmark-Norge måtte avstå bla. Jamtland og Herjedalen til Sverige. Som i alle kriger, koster det mye for begge sider, både økonomisk, men også det menneskelige tapet av unge menn
[3] Forsamlingen av alle de hellige, der evangeliet forkynnes rent og sakramentene forvaltes rett., men denne vil også alltid inneholde hyklere og onde i dette livet. Den Augsburgske bekjennelse, artikkel 7 og 8 /bekjennelsesskriftene/den-augsburgske-bekjennelse/
[4] Utformet av Martin Luther, tekst finnes i Norsk salmebok 2013, Nr 980.1, eller på https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-troen/gudstjeneste—liturgi/gudst2011_2012_ordning_hovedgudstj_bokm.pdf side 45.
