I foross.no vil vi løfte frem gode artikler fra vårt rikholdige arkiv. Denne artikkelen ble først skrevet i januar 2019, og deretter oppdatert i mars 2020.
I løpet av de siste årene har den såkalte transhumanismen tiltrukket seg oppmerksomhet. Bevegelsens representanter har fremprovosert debatter om menneskets verdi og muligheter. De tar til orde for å forandre mennesker mentalt og fysisk ved moderne medisinsk teknologi. De argumenterer for omfattende individuell frihet, og for at menneskets høyeste mål bør være størst mulig nytelse (hedonisme).
Tilhengere av transhumanismen har i senere år organisert seg for å arbeide for sine mål og skape aksept for sin tenkning. «Norsk Transhumanistisk forbund» ble opprettet i 2004, som en «underorganisasjon» av «The World Transhumanist Association» (grunnlagt i 1998). Sistnevnte organisasjon går nå under navnet HumanityPlus (Humanity+ https://humanityplus.org/). Humanity+ har formulert sine målsettinger i dokumentet «The Transhumanist Declaration» (Skrevet i 2009 og oppdatert i 2012. https://humanityplus.org/philosophy/transhumanist-declaration/)
Den transhumanistiske bevegelsen er ellers temmelig eksklusiv og har ikke mange medlemmer. De som er med, er imidlertid ressurssterke. De har ofte svært høy utdannelse og bred innflytelse, særlig innen akademiske og vitenskapelige miljøer. Hva slags tenkning preger denne bevegelsen? Denne artikkelen gir noen svar på dette spørsmålet.
Transhumanismen i et nøtteskall
Transhumanismen er en bevegelse som arbeider for at mennesker skal ha juridisk rett til å bruke ny vitenskap og teknologi for å overskride (transcendere) sine naturlige grenser og forutsetninger. Bevegelsen styres av evolusjonistisk tenkning. Men, i stedet for å være opptatt av menneskehetens opprinnelse, ser dens tilhengere fremover mot det de mener mennesker bør bli i nærmeste fremtid.
Mennesker må komme et trinn høyere opp på evolusjonsstigen, og bli enda mer intelligente, levedyktige, friske og lykkelige. For å nå dette målet vil man utvikle såkalte «posthumans», det vil si, mennesker som ved hjelp av implantert teknologi i hjerne eller kropp disponerer såkalte «transhumane kapasiteter». Den svenske Oxford-filosofen Nick Bostrom, som har skrevet bestselgeren "Superintelligence: Paths, Dangers, Strategies", forklarer hva dette betyr i et bidrag i artikkelsamlingen "The Transhumanist Reader":
I shall define a posthuman as a being that has at least one posthuman capacity. By a posthuman capacity, I mean a general central capacity greatly exceeding the maximum attainable by any current human being without recourse to new technological means.
Med dette formulerer Bostrom det vi kan kalle den grunnleggende posthumane idè. Vanlige menneskers naturlige kapasitet skal utvides kunstig, ved hjelp av teknologi, inngrep i kroppen, genredigering etc. Transhumanister argumenterer for at dette må være en menneskelig rettighet (artikkel om Bostrom kigger her: https://www.theguardian.com/technology/2016/jun/12/nick-bostrom-artificial-intelligence-machine).
En tilsvarende argumentasjon finner vi for eksempel hos vitenskapsmannen Anders Sandberg, som har doktorgrad i komputativ nevrovitenskap. I artikkelen «Morphological Freedom – Why We Not Just Want It, but Need It», argumenterer han for såkalt morfologisk frihet, det vil si, rett både til å endre sin kropp og sin psyke i samsvar med sine ønsker og behov:
What is morphological freedom? I would view it as an extension of one’s right to one’s body, not just self-ownership but also the right to modify oneself according to one’s desires. Different human rights can be derived from each other.
For å kunne vurdere transhumanismen må vi forstå hvordan de argumenterer for denne rettigheten. Den personen som nok har hatt størst betydning i så måte er filosofen Max More. Vi skal se nærmere på noe av det han har skrevet i det følgende.
Max More, transhumanismens fremste talsmann
More er antageligvis transhumanismens fremste ideolog og talsperson. Man får et førsteinntrykk av hans tenkning ved å lese artikkelen «Letter to Mother Earth» (Brev til moder jord) som han skrev i 2009. Her formulerer han transhumanismens mål i syv «krav» overfor «Moder jord». Vi skal skissere noen av dem i det følgende.
For det første «krever» More at menneskene selv må få bestemme hvor lenge de skal leve – Med dette sikter han ikke først og fremst til å ha rett og mulighet til å ta sitt eget liv. More er først og fremst opptatt av at mennesket skal ha rett til teknologi som gir det mulighet til å leve mye lenger enn naturlig levealder.
Mennesket må seire over alderens tyranni. På sikt må det rett og slett overvinne aldring og død. Dernest «krever» More at mennesker må ha rett til å utvide naturlig intelligens, hukommelse og sanseevner, også dette ved hjelp av bio og komputer-teknologi. More mener dette kan skje ved at hjernen suppleres med en såkalt «metahjerne», altså, kunstig intelligens som supplerer hjernens naturlige kapasitet.
Ellers «krever» More at fremtidens menneske ikke skal være såkalte slaver av sine gener. Mennesket skal i stedet ta kontroll over sine arve-egenskaper, og ha rett til å gripe inn i sitt DNA. Man skal ellers fritt kunne velge kroppslig form og funksjon, og omskape sitt følelsesliv. Vi skal mestre vår egen biokjemi, og ha mulighet til å integrere avansert teknologi inn i vår kropp, skriver More. Hensikten er å øke nytelse, vellykkethet og gi frihet fra lidelse og smerte.
Et par transhumanistiske prosjekter
Tross felles idèer og mål er den transhumanistiske tenkningen temmelig mangfoldig. Dette avspeiles i at det tas initiativ til forskjellige transhumanistiske prosjekter. Det kan være nyttig å skjelne mellom idèer og prosjekter som er mulige å nå i kraft av foreliggende vitenskap og teknologi, og prosjekter som bygger på drømmer om hva man tror kan bli mulig, når vitenskapen har nådd enda lenger.
Et eksempel på det siste er nedfrysing av døde mennesker, med sikte på at de skal vekkes opp når det er utviklet teknologi som gjør dette mulig. I 2005 ble det opprettet en senter for dette i Russland, som kalles «Krioruss». Virksomheten her ble nylig presentert i en artikkel i National Geographic. Det er nok å lese ingressen for å forstå den idèen som ligger til grunn for virksomheten her. Det arbeides for intet mindre enn at mennesker skal bli udødelige:
Transhumanists believe in a future of human immortality. A community in Russia is working to make it happen. (https://www.nationalgeographic.com/photography/proof/2018/february/nucci-transhumanists-technology/)
Krioruss styres av tenkning som ikke kjenner grenser for hva mennesker kan få til. Prosjektet viser også at den transhumanistiske ideologien legitimerer en skremmende ensidig bruk av store ressurser. Det er selvsagt kun mennesker med betydelig økonomi som kan benytte muligheten til å la seg fryse ned.
Designerbabyer
Transhumanister er selvsagt ikke bare opptatt av det umulige. Først og fremst arbeider bevegelsen for en fri bruk av de muligheter som er tilgjengelig, eller som de mener snart vil bli det. Et eksempel på dette er såkalte designerbabyer.
Det hevdes at genteknologien har kommet svært langt både i retning av å styre befruktningsprosesser, blokkere eller videreføre arveegenskaper. Har man tilgang på de rette ressurser kan man snart designe et avkom slik at det får fremragende egenskaper.
Den amerikanske biologiprofessoren Paul Knoepfler gjør oppmerksom på dette i en foredragsturnè som han gjennomførte for et par år siden. Tittelen på foredraget er; «The etical dilemma of designerbabyes». Det er tilgjengelig på denne nettsiden, sammen med en rekke andre foredrag som tar opp lignende problematikk.
Knoepfler påpeker genteknologiens muligheter, og advarer dernest mot de farlige og uoversiktlige følger av å bruke teknologi for å designe barn. Han påpeker at vi vet for lite om hva inngrep i arvematerialet kan føre til. Han viser ellers til sin jødiske opprinnelse og forteller at hans foreldre rømte fra Østerrike kort tid før andre verdenskrig brøt ut. Han advarer mot den transhumanistiske argumentasjon for å lage designerbabyer, og minner om mellomkrigstidens eugenetikk som slo rot i den nazistiske bevegelse.
Konsekvenser
Hva vil på sikt skje dersom det blir mulig å benytte avansert og dyr teknologi for å dyrke frem supermennesker? Dersom dette og andre transhumanistiske krav godtas som en «rettighet», vil store ressurser legges ned i å dyrke frem ideal-mennesker. De som har økonomi og forbindelser kan sikre seg tilgang til globale nettverk for å gjennomføre slike prosjekter.
Fenomenet Krioruss som jeg nevnte ovenfor er eksempel på dette. Her har mennesker fra forskjellige nasjoner betalt for å la seg nedfryse med tanke på å vekkes opp til nytt liv senere. Fordi transhumanismens prosjekter forutsetter sterk økonomi og avansert medisinsk teknologi, genererer den en spesiell type etisk utfordring. Den teknologiske utviklingen løper raskt, og man ligger etter med tanke på å mobilisere nødvendig etiske motforestillinger. Samtidig agiterer transhumanistene for en grensesprengende bruk av ny teknologi, medisin etc. Vi skal se litt på hvordan dette ytrer seg i norsk debatt i det følgende.
Transhumanisme i norsk kontekst
Selv om transhumanismen ikke har mange klart uttalte tilhengere i Norge, har bevegelsens idèer fått et visst gjennomslag, og flagges temmelig høyt. Dette gjelder for eksempel filosofen Ole Martin Moen. Han har skrevet flere artikler der han argumenterer for transhumanistiske idealer og rettigheter. Selv om mange nok synes han er ytterliggående, vekker hans synspunkter en viss gjenklang og aksept. Moens oppfatninger er temmelig kjent, vi skal likevel presentere noen av dem i det følgende.
Moen gjør presist rede for sine tanker i artikkelen "Transhumanismens tidsalder" (Samtiden 4. 2014). Denne artikkelen ligger også ute på nettet, med endret tittel: «Slutten på mennesket slik vi kjenner det». Her argumenterer også han for at mennesker må utvikles ved hjelp av ny genteknologi. Mulighetene for dette foreligger i stadig større grad, påpeker han. Teknologien er allerede i stand til å endre flere såkalte fysiske og biologiske konstanter, det vil si, naturlige begrensinger for menneskets liv og muligheter. Moen skriver følgende:
Vi trenger ikke lenger å bli til ved en tilfeldighet. Befruktningen kan nå tas ut av kroppen og inn i laboratoriet; dermed kan vi velge hvilke sædceller og eggceller som skal brukes for å skape et embryo, og hvilke embryoer som skal få muligheten til å bli båret frem og bli neste generasjon av barn. Vi kan selektere bort embryoer med Downs syndrom (…) og etter hvert som vi lærer mer om hvordan ulike gener interagerer, kan vi selektere slik at sannsynligheten for depresjon blir mindre … , samtidig som sannsynligheten for høy intelligens og kroppslig skjønnhet øker. Nylig kom ordet ”designerbaby” inn i Oxford English Dictionary. Vi kan i stadig større grad forme oss selv – og vår neste– i vårt bilde.
Moen skrev for en tid tilbake at mulighetene for å gjennomføre dette er nærmere enn de fleste er klar over. Her har han selvsagt rett. Samtidig argumenterer enkeltpersoner med stor innflytelse for at mennesker må å bli noe annet og mye mer enn før. For å henge med på vår tids utfordringer, må vi bli såkalte "cyborgs", det vil si, personer med implantert avansert teknologi. Dette hevder for eksempel grunnleggeren av Tesla, Elon Musk. Han drømmer om en symbiose av menneske og teknologi.
(The Guardian: "Elon Musk says humans must become cyborgs to stay relevant. Is he right?")
Klipp og lim i gener
I januar 2019 slapp Bioteknologirådet "nyheten om at verdens første genredigerte babyer er født". "En kinesisk forsker hadde ved hjelp av CRISPR klippet og limt i genene til to tvillingjenter", og ved det endret deres arvestoff slik at de ble resistente mot hiv. Denne nyheten ble publisert i en artikkel som ble lagt ut på Bioteknologirådets hjemmeside 09.01.2019. Vi leser følge på Bioteknologirådets hjemmeside, i anledning nyheten om at de første genredigerte babyer nå er født:
Verden reagerte med sjokk og vantro, og det er bred enighet om at det ikke er forsvarlig å lage slike arvelige genetiske endringer. Ikke ennå. Og ikke på den måten, preget av hemmelighold og slurv. Men selv om de fleste fordømmer hendelsen i Kina, mener likevel flere store organisasjoner at det er aktuelt at vi i fremtiden vil lage CRISPR-babyer, og at vi må legge til rette for at utviklingen skjer på en god måte. Det understrekes imidlertid at det er viktig med samfunnsmessig konsensus om hvilken type bruk som er akseptabelt. Bioteknologirådet tar derfor debatten. Er det etisk forsvarlig å overstyre evolusjonen på denne måten? Er det etisk forsvarlig å la være, hvis man kan forebygge alvorlig sykdom? Er det noen prinsipiell forskjell på å forebygge sykdom og lage genetiske forbedringer i friske mennesker, og hvor enkelt er det i så fall å sette en slik grense? Bli med på en av de viktigste bioteknologi-debattene vi noen gang har stått overfor! http://www.bioteknologiradet.no/2019/01/apent-mote-i-oslo-genredigerte-babyer/
Transhumanismen utfordres
Her i Norge har særlig Eivor Oftestad (forsker med doktorgrad i kirkehistorie) utfordret den transhumanistiske tenkningen. Hennes veloverveide analyser og vurderinger er verdt å merke seg. Transhumanistisk etikk legitimerer et sorteringssamfunn, påpeker hun. Hun viser blant annet til Aksel Braanen Sterri. Han argumenterer for å fjerne foster med Downs syndrom, og går langt i å støtte den australske filosofiprofessor og etiker Peter Singer.
Singer regnes for å være vår tids mest innflytelsesrike filosof, og har en høy stjerne nettopp blant transhumanister. Han argumenterer for såkalt "after birth abortion", at man kan ta livet av nyfødte barn. Singer besøkte Norge høsten 2017 og hadde foredrag ved UiO. Oftestad påpeker at den tenkningen han er representativ for, er i ferd med å bli stueren innen deler av akademia. Oftestad skrev blant annet følgende i 2017:
Aksel Braanen Sterri, som startet debatten da han argumenterte for gode grunner for å ta abort ved Downs, avviste heller ikke Peter Singers tanker om at det også kan være rett å gripe inn overfor nyfødte, som en «after birth abortion». At disse synspunktene er i ferd med å bli stuerene, viste UiO rektorens støtte til Sterris utspill, noe ikke minst lege Morten Horn reagerte på: Som han sa i en kronikk: «Det er oppsiktsvekkende at han ikke sier det opplagte: Det er galt å drepe babyer”.
Teknologi i feil hender
Noen transhumanister ser faren i at moderne avansert teknologi kommer i feil hender. Braanen Sterri har skrevet en artikkel om hvordan dette kan hindres i Minerva i 2017. Her tar han til orde for fremtidig bruk av såkalt "moralmedisin". Slik medisin er riktignok ikke utviklet ennå, påpeker han. Den bør likevel komme, og når den er tilgjengelig, bør den brukes med tanke å gjøre mennesker mer moralske. Han ser med dette muligheten for at teknologi som utvider menneskenes muligheter ikke kommer i feil hender, og blir brukt positivt og forsvarlig. Han skriver følgende:
Det er her forslaget om moralmedisin kommer inn. Når problemet er vår manglende evne til å ta moralske valg må vi gjøre noe med oss selv. La det være sagt. Det finnes ingen tilfredsstillende moralmedisin per dags dato. Men det finnes medikamenter som er laget for helt andre formål, som antidepressiva, som viser at det kan være mulig å utvikle medisiner som gjør at vi blir mer moralske. I første rekke må vi derfor ta en vurdering av om vi burde forske mer på dette. I neste omgang må vi vurdere en eventuell implementering hvis man skulle finne egnede medikamenter.
Dette forslaget er sikkert velment. Samtidig er det vanskelig å si noe annet enn at det fremstår som naivt og urealistisk. Hvordan skal dette overhode kunne realiseres? Ser man for seg at terrorister, tunge kriminelle og korrupte politikere skal bli snille ved hjelp av moralmedisin? Hvordan vil man gå frem for å få dem til å bruke slik medisin? Og – hva med transhumanistene selv? Vil en moralmedisin for eksempel skape resistens overfor Peter Singers uetiske oppfatning om «after birth abortion»? Eller – er meningen med slik medisin kanskje å dempe motforestillinger overfor etikk ala Singer?
Moral kan ikke utvikles ved medisin, men ved hjelp av etisk refleksjon og bevisstgjøring. Idèen med moralsk medisin viser kanskje ellers at noen transhumanister aner farlige konsekvenser av sin ideologi.
Et par avsluttende etiske innvendinger
Avslutningsvis kan vi bare skissere et par argumenter overfor transhumanismens idè om å overskride det naturlig menneskelige. Kan dette forsvares som en demokratisk menneskerett, slik mange transhumanister hevder? Svaret er nei. Det bør være innlysende at det transhumanister mener bør være en rett for alle, kun kan benyttes av en meget privilegert elite. Når mulighet til å forandre seg selv, biologisk og mentalt, omtales som en rett for alle, bruker man en argumentasjon som tildekker de praktiske og reelle følgene av transhumanismens ide. En farlig side ved den transhumanistiske bevegelse er at mange av dens tilhengere ikke ser ut til å innse dette.
De muligheter til hjelp og helbredelse som deler av ny medisinsk teknologi byr på, bør ikke forvaltes slik at de stilles til egennyttig disposisjon for mennesker som allerede er friske og svært ressurssterke. I stedet bør selvsagt andre tilgodeses, de som virkelig er syke, og har behov for hjelp til å leve best mulig. Dette er så selvfølgelig at man vegrer seg for å skrive det. Det er tydeligvis likevel nødvendig.
Forhold mennesker mellom vil alltid være asymmetriske. Det vil alltid være noen som i større eller mindre grad har behov for å motta hjelp fra andre. Bibelens veiledning om hvordan mennesker bør leve overfor hverandre forutsetter slik asymmetri. Den er derfor også et viktig grunnlag for mellommenneskelig etikk.
Forholdet mellom foreldre og barn er for eksempel asymmetrisk. Barnet er ved fødselen hjelpeløst, og deres mulighet til liv og fremtid er i stor grad lagt i foreldre og andre voksnes hender. Det samme kan sies om eldre som blir syke. De som tidligere har vært i stand til å bidra overfor sin neste, kan senere i livet selv trenge hjelp. De som er syke har behov for en større del av de ressurser mennesker disponerer, enn andre. Barmhjertigheten og kjærlighetens logikk tilsier at de må prioriteres.
La meg til sist si noen ord om den transhumanistiske drøm om å utvikle mennesket ut over sine naturlige grenser. Sett fra et kristent ståsted har vi her å gjøre med en tenkning som ikke aksepterer det sant menneskelige. Gud har skapt oss som mennesker og gitt oss samme uendelige verdi. Samtidig har Gud også satt grenser for den menneskelige eksistens som ikke kan overskrides.
Når noen likevel søker å overskride disse grensene for å bli mer enn hva et menneske kan være, kommer man i konflikt med hva det innebærer å være medmenneske. Drømmen om overskridelse, kan nemlig ikke næres uten at den samtidig genererer kulde overfor dem som er mer ubeskyttet og svakere enn andre, eller som regnes som overflødig. Kynismen går ut over alle grenser når det argumenteres for at nyfødte barn med sykdom eller mangler kan tas av dage. Da tegnes et skremmende bilde av det transhumane menneske. Det skal ikke bare overskride normal fysisk og intellektuell kapasitet, men også være i stand til å overskride visse etiske grenser, empati og medmenneskelighet.
Den transhumanistiske drøm preger vår tids mennesker mer enn de selv er klar over. Det er nok av eksempler på at drømmen har blitt et mareritt. Grunnen til det er at drømmene også lett generer selvforakt. Spenningen mellom perfeksjonisme og hva man selv makter å være, blir som kjent altfor sterk, særlig for mange unge mennesker. Å være sant menneskelig er å være betinget av Gud. Det innebærer å være avhengig av medmennesker, og det handler om å gi overfor andre når man har ressurser og anledning til det.
