Evangelisk, ikke lovisk
På overgangen fra Åpenbaringstiden til Fastetiden passerer vi et knippe dager med sære navn: Fastelavnssøndag, Blåmandag, Feitetirsdag og Askeonsdag. Noen forbinder spesielle skikker med disse dagene. Noen kristne kirker har også egne fromhetsskikker knyttet til dem. I klassisk evangelisk-luthersk tro forholder vi oss imidlertid evangelisk, ikke lovisk, til disse tradisjonene.
Å forholde seg evangelisk, ikke lovisk, til skikker – er å vite at mennesker aldri kan bli rettferdiggjort ved lovgjerninger (inkludert skikker og seremonier), men bare ved tro på Herren Jesus alene. Derfor er spørsmål om skikker og seremonier en fri sak for en troende. Du kan praktisere en skikk som ikke krenker Guds bud. Eller du kan la være å praktisere den.
Som Herrens apostel skriver i Rom 14:6ff:
Den som akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som ikke akter på dagen, han gjør det for Herren. Den som eter, gjør det for Herren - han takker jo Gud. Og den som lar være å ete, gjør det for Herren og takker Gud. For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi Herren til. Rom 14:6-8
Det store overblikket
Når vi skal se litt på de spesielle faste-skikkene, kan det være lurt å starte med det store overblikket: Fastelavnssøndag har tilnavnet «Søndag før faste». Det innebærer at vi befinner oss på overgangen fra Åpenbaringstiden til Fastetiden.
Åpenbaringstiden begynner med Betlehemsstjernen og Hellige Tre Kongers søndag straks over nyttår. Åpenbaringstiden når et høydepunkt i åpenbaringen av budskapet om Jesus på Kristi Forklarelsesdag. Den dagen stråler det himmelske herlighetslyset fra Jesu ansikt og klær.
Etter dette snur Fastelavn-søndagen blikkretningen vår mot påske. Søndagstekstene sier: «Se vi går opp til Jerusalem ...». Blikket vårt festes nå søndag etter søndag på de omkostningene som Jesus betalte så dyrt på den tunge vandringen mot død og grav – for å kjøpe oss fortapte syndere fri.
Kampen mot fristeren
Skikken med en egen fastetid har røtter i Jesu ørkenvandring i 40 dager «for å fristes av djevelen» (se Matt 4:1). Tankebildet er at en troende kan ha nytte av å sammenligne sin egen fristelseskamp med Jesus. Slik kan vi kanskje lærer å stå fast mot alle de glødende pilene fristeren skyter mot oss (Efes 6:12ff).
Men det står ikke noe bud om at vi SKAL praktisere faste i 40 dager på samme måte som Jesus. Derfor er spørsmålet om fasteskikker en fri sak for alle troende. Og fremfor alt: Du kan aldri kjøpe og betale for din egen frelse ved hjelp av fasteskikker.
I tråd med dette har evangelisk-luthersk tro beholdt selve fastetiden på den kirkelige kalenderen (dvs. etter regelen om å ta vare på skikker som kan være sunne og gode). Men vi har ikke beholdt de katolske reglene for faste-fromhet. Du kan fritt faste for Herren. Men du MÅ ikke faste for Herren. For det står ikke noe bud om det.
Hva er da egentlig fastelavn?
De katolske fasteskikkene ble foranledning til mang en folkelig utbrodering. Mest kjent er sikkert karneval-skikkene i forkant av fastetiden (av latin: carne val = farvel kjøtt). Det er også i de mer folkelige skikkene vi finner de tre-fire dagene med de sære navnene:
Navnet «Blåmandag» har opphav i et blått tøystykke som ble lagt på alteret i katolske kirker. For folk flest ble fastetiden tidfestet til 40 hverdager før Påskedag. (Man skulle ikke telle med søndagene.) Derfor er Askeonsdag starten på selve Fastetiden. Men for de katolske prestene skulle fastetiden begynne allerede på mandagen. Da ble det blå tøystykket lagt på altere. Der ble det liggende til fastetiden var til ende etter Langfredag.
Navnet «Feitetirsdag» går tilbake til den folkelige skikken med å spise seg overveldende stappmett dagen før Fastetidens begynnelse. Man spiste seg overmett, for likesom å ha et fettlag å tære på under de magre dagene som skulle komme.
Navnet «Askeonsdag» går så tilbake til de bibelske tekstene om å markere anger og sorg over syndene ved å kle seg «i sekk og aske» (se for eksempel: Job 42:6, Jes 58:5, Jer 6:26 og Matt 11:21). I noen kirker maler presten et kors av aske og vann på knelende menneskers panne. Symbolikken er det neppe noe å si på. Men vi snakker fremdeles om frie skikker, ikke om bibelsk bud. Det som Bibelen gir oss bud om, handler om sann omvendelse i form av anger og tro.
Selve ordet «Fastelavn» skal stamme fra tysk: «fasten-abend», det vil egentlig si: kvelden før Askeonsdag. I praksis er det de tre dagene Fastelavn-søndag, Blåmandag og Feitetirsdag som sammen utgjør Fastelavn, mens Askeonsdag påbegynner selve Fastetiden.
Uskyldige familieskikker
Vi krenker neppe noe bibelsk bud om vi lar barna kle seg ut til en karnevalsfest. Fastelavns-bollene våre kan pryde et hvilket som helst kaffebord. Og barnehagebarn eller sanitetskvinner, som kommer med fastelavns-ris, krenker heller ikke noe høyhellig bud.
Reflekterte modne kristne kan forholde seg avslappet til mange slike skikk-spørsmål uten å få anfektet samvittighet av det.
Denne artikkelen ble først publisert i mars 2022.
