Publisert

Fellesskapets pinseunder Sant kristent fellesskap er så mye mer enn et interessefellesskap. Et samfunn med søsken. Av Gud selv.


Ca leselengde:
5 min

Vi lever i en tid hvor det blir enklere og enklere å kommunisere med hverandre gjennom tekniske hjelpemidler. Eller rettere sagt: det er lettere for oss å spre budskapet vårt til hverandre.

Hvorvidt det er ekte kommunikasjon eller bløtkakekasting, avgjøres av de relasjonene som ligger til grunn for kommunikasjonen. Forskning viser at tilliten og relasjonen til avsenderen er avgjørende for at et budskap skal tas imot og forstås riktig. Pinsens mirakel bestod derfor ikke bare av at mennesker fikk høre evangeliet på et språk de forstod; det var også et kjærlighetsunder.

Radikalt fellesskap og vår frihet som skapte ensomhet

Fortsettelsen i Apostlenes gjerninger kapittel 2 taler til oss om hvordan den første forsamlingen levde i et radikalt fellesskap som får de fleste første maitaler om solidaritet til å blekne i lys av pinseilden:

Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. Apg 2:44-46

I dokumentaren ”The swedish theory of love” prøver Erik Gandini å svare på spørsmålet om hvordan det har seg at svensker ble verdens mest ensomme folk. Gjennom offentlig velferd skulle våre nære relasjoner befris fra økonomisk avhengighet og det skulle skapes «et samfunn av uavhengige individer». På tross av den sosialistiske idéen «av hver og én etter evne, til hver og én etter behov» som kan sies å være hentet fra oldkirken, resulterte ikke gjennomføringen av offentlig velferd i samfunnet i nært fellesskap, men ensomhet.

Eiendomsfellesskapet i oldkirken forsterker den gjensidige avhengigheten av hverandre, mens velferdssamfunnet kobler løs den økonomiske tryggheten fra behovet av gode og trygge relasjoner innad i familie, slekt og forsamling.

Det å ha et nettverk og å hjelpe hverandre har blitt et tilvalg i samfunnet vårt, og ikke et spørsmål om å overleve. En kvinne skrev nylig i et leserbrev «Tenk om jeg var en hund!». Hunder skal nemlig ikke være alene mer enn tre timer i strekk i følge den svenske loven om dyrebeskyttelse. Det finnes derimot ingen slike regler for mennesker. Gamle og syke mennesker skal være hjemme lenger og har ofte begrensede muligheter til å selv oppsøke sosialt fellesskap. Når ensomheten brer om seg, kan det kristne fellesskapet stikke seg ut som noe radikalt annerledes, også på den måten at vi bryr oss om dem som ikke kan komme og være sammen med oss.

Hvordan kristen diakoni ble offentlig velferd

Da praktisk diakonalt arbeid i form av for eksempel eldreomsorg og fattigdomsbekjempelse ble kommunens ansvar istedenfor kirkens, ble det trukket opp en kunstig grense mellom troens livgivende ord og sakrament og sosialtjenester. Dette mener mange har bidratt til å gjøre våre nordiske land til verdens mest sekulariserte og individualistiske.

Sekulariseringen vi ser i samfunnet omkring oss gjelder ikke bare synet på menneskers arbeid i offentlig sektor. Det arbeidet som kristne utfører i hverdagen, om de er rørleggere, butikkmedarbeidere eller IT-konsulenter er jo også Kirkens diakoni i verden om man ser stort på det. Hvor ofte tenker vi på at dette er den hverdagslige gudstjenesten hvor Jesus sier «Jeg var sulten og dere gav meg mat»?

Oppfølgingsspørsmålet «når så vi deg sulten?» synes å være mer aktuell enn noensinne. I vår sekulariserte tilværelse tenderer vi ikke bare til å unngå å se Kristus i vårt medmenneske, spørsmålet er i ennå større grad om vi over hodet ser vårt medmenneske når vi ikke lenger har nytte av det for vår egen del?

Naturligvis er avhengighet og det å være overlatt til noen en stor risiko, særskilt om det mangler kjærlighet og gjensidige forpliktelser. Den politiske viljen å separere våre relasjoner til andre mennesker fra alt slikt, også ekteskapet, kan sikkert sees i lys av et sekularisert samfunns stadig mer gudfravendte tilværelse.

Velsignelsen i å ikke kunne velge hverandre bort

I det sekulære samfunnet blir også mange forsamlinger raskt en interesseklubb for kirkelig virksomhet og et prosjekt som mange individer velger å legge en del tid og engasjement i så lenge det føles bra. Konflikter fører til splittelser istedenfor at den gjensidige avhengigheten maner til å søke forsoning og en dypere forståelse for hverandres ulikheter. Ettersom fellesskapet kan velges, kan det velges bort og den forblir grunn. Å være trossøsken, er noe radikalt annerledes. I selve definisjonen på søsken impliserer det at man verken velger hverandre eller kan bytte hverandre ut.

Da jeg sang salmer om det kristne søskenfellesskapet som barn, tenkte jeg alltid på mine kranglevorne småsparere og lurte på hvordan salmeforfattere kunne nevne søsken og fred i samme strofe. Med årene har jeg innsett visdommen mer og mer.

Det er tross alt Kjærlighetens Ånd som det hele begynner med. Det er hans nærvær som gjør det mulig for oss å elske hverandre. Vi må nok ofte erkjenne at den synlige enhet med dem som deler vår lære og bekjennelse ofte skyldes at konfliktene er feid under teppet. Det er allikevel trøsterikt å konstatere at mine søstre og jeg fremdeles er viktige for hverandre selv om vi ikke bor under samme tak lenger. Kanskje det kommer av at vi faktisk turte å slite skikkelig i de der bandene mens vi vokste opp sammen, og at vi kjente at de var sterke nok til å holde både det ene og det andre.

De kristne sammenhengene vi befinner oss i trenger også å være kjærlige fellesskap der vi får vokse opp sammen og der uenighet ikke fører til splittelse eller fornektelse av søskenfellesskapet som Gud selv ugjenkallelig har satt oss i da han gjorde oss til sine barn i dåpen. Vi er syndere og vi kommer til å bli uenige igjen. Vi får imidlertid, ved den Hellige Ånd, ta del av den kraft som finnes i det å leve i tilgivelsen og forsoningen.

La oss be om et slikt pinsedagsunder for fellesskapet!


Artikkelen stod først på trykk i "Kyrka och folk" som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Aktuelt

Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.