La meg male et bilde for deg: Du befinner deg i ei kirke, stor og vakker, og inni denne pågår det en gudstjeneste. Det synges flere salmer og kristne sanger, pastoren i kirka har en preken som blant annet oppmuntrer og formaner tilhørerne til å være misjonærer i sin hverdag. Det høres ut som en relativt vanlig evangelisk forsamling, en vanlig søndag, et vanlig sted i Norden, ikke sant?
La meg nå vise deg noen andre ting med denne kirka: For å komme inn i kirka må du gå gjennom en sikkerhetskontroll. Denne eksisterer for at ingen selvmordsbombere skal komme seg inn, eller noen andre med våpen. Også militæret stiller sterkt utenfor kirkeportene.
En ung kvinne har tatt seg gjennom kontrollene og forbi militærstyrkene, men det er først når hun er trygt inne i bygget at hun tar av seg hijaben. I to timer kommer hun til å ha fellesskap med sine kristne søsken. Hun kommer til å få høre lesing fra Bibelen og prise sin Gud, en allah som ikke er den samme som den allah de fleste i dette landet tror på, men Israels Allah, de kristnes Allah, hennes Allah.
Når gudstjenesten er over kommer hun til å dekke til håret sitt, gå ut i en by som aldri er stille, hjem til sin muslimske familie. Hun kommer til å si at hun har vært med venner, noe som på sett og vis er sant. Familien hennes vet ikke at hun er kristen. Skulle de få vite det, kan livet hennes være i fare.
Vi befinner oss ikke et sted i Norden, men i Kairo, Afrikas største by, en by som puster og skriker kaos, intensitet og sjarm. Våren 2019 hadde jeg det privilegium å få besøke Kairo, da jeg gikk på Fjellheim Bibelskole og reiste til Nord-Afrika.
Før reisen hadde vi forberedt oss mye og så fram til å møte våre kristne søsken i Egypt. Vi hadde hørt mye om forfølgelsen av de kristne der nede og så fram til å få treffe dem, oppmuntre dem, og vise at det finnes kristne i Norge som elsker dem og støtter dem. Visst hadde vi trodd at reisen skulle påvirke oss, men at Gud skulle lære oss så mye gjennom møtet med de kristne der, det hadde vi nok ikke kunnet forestille oss.
For det var nettopp møtet med de kristne i Kairo som, fremfor alt, gjorde inntrykk. I 2019 ble Egypt rangert på 16. plass på Open Doors' ”World Watch list”, og med dette regnes landet som ett av de landene hvor det er ”veldig alvorlig forfølgelse”. Merkes dette for de kristne i landet: Ja. Tar det bort deres frimodighet: Nei.
Dette begrepet, frimodighet, var ett av de begrepene de kristne i Egypt lærte meg så mye om. Blant det de lærte meg kan jeg også ramse opp mot, kjærlighet, nød og glede, for å nevne noe. De lærte meg så mye om frimodighet, tross at det er forbudt å misjonere i deres eget land. Om mot, for de misjonerer likevel, selv om det kan gjøre at de blir satt i fengsel, eller i verste fall dø. Om kjærlighet, for de elsker virkelig sine fiender, alle de som vil se dem fengslet eller døde. Om nød, for den nøden de har for sitt land, sine landsmenn, den vil jeg også ha. Om glede, for de eier en så stor glede over å få være kristne og høre Jesus til.
Én av dagene i Kairo besøkte vi ”Memorial hall”, et minnested for vår tids kristne, egyptiske martyrer. Det er et rom fullt av rammer. I hver ramme finnes et bilde av et menneske som har dødd for sin kristne tro. Min første reaksjon da jeg kom inn i rommet, var at det var så mange flere enn jeg hadde forventet.
Blant martyrene finnes blant annet den 30-årige mannen som fikk halsen avskåret av IS på en strand samtidig som sine 20 kristne brødre. Der finnes også den 4-årige jenta som var med sin mamma på kvinnesamling til kirka, den samme dagen som selvmordsbombere bestemte seg for å besøke den samme kirka.
Når du går lengre inn i hallen, møtes du av flere rammer, noen helt tomme. Det er ingen feil, rammene er tomme nå, men de kristne i landet forventer at de kommer til å fylles med bilder av egyptere. De forventer angrep på kirker og kristne, og dette er budskapet til dem som dreper dem: De er beredt til å dø for sin tro, for Jesus.
Dette gjorde stort inntrykk på meg, og jeg måtte selv reflektere: Er jeg beredt til å dø for min Gud?
Så, for å oppsummere, hva lærte Gud meg gjennom møtet med de forfulgte kristne? Mye, og han lærer meg fortsatt. Da vi kom hjem fra reisen vår var jeg inspirert og så fram til å få være like frimodig og åpen om min tro som de var. Siden da har jeg befunnet meg i situasjoner der jeg har hatt muligheter til å fortelle om min kristne tro, men har likevel kjent at det er noe inni meg som har gjort motstand.
Da løfter Gud blikket mitt tilbake til Kairo, der de kristne forteller om Jesus, vel vitende om at det kan være det siste de gjør på jorden. Da føles det plutselig ikke så stort at mine ikke-kristne venner kanskje synes jeg er rar fordi jeg begynner å snakke om Gud.
Møtet med de kristne i Egypt lærer meg fortsatt å ikke være redd for mennesker eller samfunnet, men at gudsfrykt er så mye viktigere enn menneskefrykt. Det lærer meg noe som forandrer livet mitt, og som jeg kommer til å fortsette å lære hele livet.
Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver. Matt 10:28-31
