«Er du for eller imot kirkelig vigsel for homofile?»
«Jeg er imot.»
«Men er ikke du homo?»
«Jo.»
«Men jeg trodde alle homofile var for homofilt samliv.»
«Nei, jeg mener at Bibelens syn er at ekteskapet er en pakt mellom én kvinne og én mann. Alternativet for meg som kristen homofil blir derfor å leve singel.»
Omtrent en slik ordveksling kan jeg oppleve fra tid til annen. Og det er klart at mange homofile ønsker å få mulighet til å etablere et lovregulert samliv. Jeg tenker at man i dette spørsmålet må skjelne mellom samfunnsmessige og kirkelige ordninger. I et pluralistisk og sekularisert samfunn som det norske er det rimelig at det offentlige legger til rette for at mennesker kan ordne sitt samliv i offentlig forpliktende former, fremfor mer uforpliktende relasjoner. Men for kirken er dette etter min mening ikke en farbar vei.
For noen blir imidlertid tanken på et singelliv nærmest sett på som en umulighet – «en skjebne verre enn døden», som en homofil kjenning av meg sa en gang vi pratet om dette. Og om ikke alle vil bruke så sterke ord, kan nok det å avstå fra et liv med en følelsesmessig og erotisk nærhet til et annet menneske føles som et sårt savn og en dyp smerte.
Derfor kan det være nyttig å tenke på hvor mange kristne som til alle tider har valgt denne livsformen – uavhengig av spørsmålet om seksuell orientering – helt fra de første kristnes tid og frem til våre dager, både blant ortodokse, katolske og delvis også protestantiske kirker.
1 Situasjonsbeskrivelse
I nesten 2000 år har kirkens syn på ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne vært bestemt av Jesu ord i Mark 10,6-9 (sitat fra 1 Mos 1,27 og 2,24): "Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp."
I de siste to-tre tiår har det skjedd store endringer i samfunnets ordninger for samliv. I 1993 kom Partnerskapsloven, og i 2009 vedtok Stortinget en kjønnsnøytral ekteskapslov. Dette har ført til at Den norske kirke og frikirkene har gått inn i et mer aktivt arbeid med samlivsetikken, kanskje særlig med henblikk på spørsmålet om homofilt samliv.
Kirkens Lærenemnd (LN) utarbeidet i 2006 en innstilling om "Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken". Og Bispemøtet nedsatte i 2009 et "Samlivsutvalg" der flertallet konkluderte med at kirken bør åpne for likekjønnet ekteskap (2013).
I april 2014 avviste Kirkemøtet dette med 64 mot 51 stemmer.
Når Kirkemøtet skal ta endelig stilling, vil jeg håpe at man også tar på alvor det som både Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har uttalt de siste årene, nemlig at ekteskapet mellom mann og kvinne er vesensforskjellig fra likekjønnet samliv. Å innføre en ny lære og liturgiske ordninger for likekjønnede relasjoner, mangler etter mitt skjønn bibelsk grunnlag. Jfr. hva den tyske teologen Wolfhart Pannenberg har sagt om saken: "De som vil presse kirken til å endre lærenormen i dette spørsmålet, må forstå at de skyver kirken i retning av et skisma." (Sitert i Merton Strommens bok "Kirken og homoseksualitet", 2001).
2 Misvisende påstander i Samlivsutredningen
I hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet med gresk språk og kultur, i et teologisk fagmiljø, og homofili-temaet angår meg personlig fordi jeg selv er homofil. Jeg stiller meg imidlertid kritisk til det såkalte Samlivsutvalgets utredning og konklusjon når det gjelder homofilt samliv. Det gjelder fremstillingen av både den kulturhistoriske bakgrunnen, det bibelske materialet og spørsmålet om menneskeverd og seksuelt samliv i kirkens samlivsetiske veiledning i dag.
Et særtrekk ved utvalgets utredning er hvordan man søker å spille apostelen Paulus av banen som veileder i homofilispørsmålet: "Det er et åpent spørsmål om han kjente til homofili, slik vi i dag mener at svært mange opplever det, nemlig som en gitt seksuell legning som en person ikke har valgt selv …" (s. 56). To sider lengre ut er dette blitt forsterket til: "Det er forholdsvis sannsynlig at det Paulus skriver om, langt på vei er noe annet enn det som vi for-holder oss til i dag når temaet er homoseksualitet og homofili" (s. 58). (Mine kursiveringer.)
Hvordan vet utvalget dette? I utredningen fra Den norske kirkes lærenemnd (2006) konkluderer halve nemnda med at: "Alt tyder på at Paulus har hatt kjennskap til variasjonen og utbredelsen av homofili og bifili i sin samtid. Det er verdt å merke seg at Paulus ikke vender seg mot homo-file. Det er homoseksuelle handlinger han tar et oppgjør med" (Lærenemnda s. 95). Det svekker også troverdigheten til Samlivsutvalgets utredning at den ser helt bort fra antikkens vitnesbyrd om varige og trofaste homofile samliv også uavhengig av et mer formalisert lovgrunnlag.
[Det er påfallende og lite tilfredsstillende at Samlivsutvalget i sin utredning av 2013 i praksis bare gjør bruk av Lærenemndas ene orientering om «Homoseksuell praksis i den gresk-romerske verden», nemlig den som er utarbeidet av av Turid Karlsen Seim (selv om de nevner at det var levert to fremstillinger). Seims orientering har etter min vurdering betydelige mangler. Det virker ikke som at hun kjenner til eller har gjort bruk av grunnleggende fremstillinger som Hubbards store dokumentsamling, Williams’ undersøkelse av romersk homoseksualitet og Brootens avhandling om kvinnelig homoseksualitet. (Se litteraturlisten.)]
Les videre på Sandveis grundige, aktuelle og personlige artikkel her: Homofili – samliv el. singelliv…
Artikkelen har følgende overskrifter:
- Situasjonsbeskrivelse
- Misvisende påstander i Samlivsutredningen
- Homofilt samliv i gresk-romersk tid
- Bibelbruk i homofilidebatten
- Jesu forbilde
- Hva visste Paulus om homofili?
- En balansert Paulus
- Paulus – midt i sin samtid
- Sex eller singel, menneskeverd og seksuelt samliv
- “Dominoteorien”
- Samfunn og kirke
- Min vei
- Synet på sølibat (singelliv) i Bibelen og i kirkens tradisjon
- Situasjonen i dag + div. tillegg
