Jeg kom til Menighetsfakultetet høsten 1965. Jeg var blitt kristen året før. Kallet til å tjene Herren som hyrde og forkynner kom sterkt og klart, kort tid etter min omvendelse.
Så jeg gikk inn portene på det gamle MF i St.Olavs gt. temmelig fersk og uerfaren. Jeg visste lite om norsk kristenliv. Hva møtte jeg så? To ting har særlig brent seg i minnet.
Det første var den årlige semesteråpningen hvor alle professorer, lærere og studenter var samlet. Jeg husker den nærmest sjokkartede følelsen jeg fikk da hele salen, med lærerkollegiet i front (bokstavelig talt, oppe på podiet), la seg på kne i bønn, for å innvie det nye studieåret for Guds åsyn. Det var en ubeskrivelig følelse å se de høye herrer slik. Sprenglærde teologer på sine knær fremfor Den Allmektige.
Og dette preget dem. En ærefrykt for Herren, en ærefrykt for Ordet, en ydmykhet fremfor en åpenbaring som sprenger vår egen virkelighet. Jeg hørte mye om «bibelreverens»; det vil si å bøye seg for det Herren taler gjennom Den Hellige Skrift. Jeg lærte at vi «ikke må ta et minste trinn uten Ordets klare skinn».
Ytre former? Slagord? Javel. Men uttrykk for en ærbødighet for Ordet som har gått tapt på det jeg vil kalle «det nye MF».
Det andre minnet jeg sitter igjen med er dette: Møtet med en akademisk kunnskap og innsikt hos de gamle lærerne som imponerte. De var lærde, uten tvil. Det skortet ikke på kunnskap. Men her var akademisk innsikt og faglig dybdeboring hele tiden forenet med en sterk vilje til lydighet mot Ordet.
Savnet vi noe?
Var det noe som allikevel ikke ble tilstrekkelig ivaretatt? Ja, jeg tror de fleste av oss i ettertid så dette: Det burde vært enda sterkere vekt på det vi kan kalle «den pastorale dannelse». Et teologisk studium som skal utdanne hyrder og ledere for Kristi menighet må skje i rammen av en spiritualitet hvor «hjertet» blir like viktig som «hodet».
Da kullet vårt takket for seg, holdt Jan Gossner takketalen til lærerne. Det vanket mange gode ord. Men han etterlyste flere «åndelige fedre», et enda sterkere innslag av en levende spiritualitet som kunne fylle og forme mer enn kun hodet.
En hjertets dannelse og utvikling, også i akademiet. Når det gamle MF er borte blir det en enda større utfordring for blant annet Fjellhaug, NLA og andre å utvikle et teologisk studium som ivaretar disse idealer.
