"På den dagen skal de faste" ett av de fastepåbudene Jesus gir disiplene sine i Lukas 5:35. Dette er rent spesifikt fordi vi kjenner igjen uttrykket – en ekeinais tais hemerais – fra det rabbinske faste uttrykket for Jom Kippur – den årlige Forsoningsdagen i Misjna- traktaten Joma. Dette er den eneste lovpålagte universelle fastedagen vi finner i Guds veiledning for livet i de gammeltestamentlige skriftene.
Bakgrunnen er at Døperen Johannes’ disipler og fariseerne holdt frivillige faster, noe Jesus ikke pålegger sine disipler å ha. Men han anbefaler det i Bergprekenen Matteus 6:16-17 og lover at det har sin lønn sålenge det ikke brukes for å vise seg fram.
Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn.
I tillegg til den ene obligatoriske dagen har Det gamle testamentet rikelig med frivillige og situasjonsbestemte fasteordninger. En rask opptelling gir omtrentlig femti omtaler, i tillegg til slike som Nikanor-fasten som kom til i tiden mellom testamentene.
Gjennom hele bibelteksten og tidlig kirkehistorie handler faste bare om mat. Ganske selvfølgelig siden mat er det aller viktigste i livene våre. De som tror de mener noe annet, kan prøve å leve uten mat noen dager.
I moderne tid har vi funnet opp mange private regler som å avstå fra tv eller nett eller noe liknende for ikke å se "loviske" ut. Det har ingen ting med bibelsk eller oldkirkelig faste å gjøre og er ikke til nytte for noen. Profeten Jesaja har noen svært treffende ord å si om akkurat dette i Jesaia kapittel 58. Vers 3 til 8 er skarp refs av de som bruker selvpålagt faste som alibi for å bryte Guds bud ved urett og hensynsløst liv.
Hvorfor faster vi, og du ser det ikke? Hvorfor plager vi vår sjel, og du akter ikke på det? – Se, på den dagen dere faster, gjør dere som dere lyster og utbytter arbeidsfolkene deres. Se, for å trette og strides faster dere, for å slå med ugudelighets neve. Dere faster ikke slik nå at deres røst kan bli hørt i det høye. Er dette den fasten jeg finner behag i, en dag når et menneske plager sin sjel? At en bøyer sitt hode som et siv og reder sin seng i sekk og aske – kaller du det en faste og en dag som behager Herren? Er ikke dette den fasten jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Er det ikke dette at du bryter ditt brød til den som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus – når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod? Da skal ditt lys bryte fram som morgenrøden, og din legedom snart spire fram. Din rettferdighet skal gå fram for ditt åsyn, og Herrens herlighet skal danne din baktropp.
Men det finnes også eksempler på oppriktig faste og omvendelse på eget initiativ. Det virkelig interessant og underfulle avsnittet hos profeten Jona er kapittel 3 hvor både store og små blant mennesker og dyr faster og gjør bot, omvender seg selv og gjør Guds rettferdighet om til nåde og tilgivelse.
Apostelgjerningene 13:1-3 f har en lett gjenkjennelig beskrivelse av urkirkens feiring av den bibelske Forsoningsdag-fasten. Ordet her for Gudstjeneste – Leiturgia – i verbalform må være direkte fra Avodah – det rabbinske uttrykk for Forsoningsdag – gudstjenesten.
I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.
På den fastedagen talte Den Hellige Ånd og apostler ble utsendt til kirkens store misjonsoppdrag.
Jeg tror det går an å si at det var da den bibelske faste- og Forsoningsdags budskap og hensikt ble oppfylt.
