«I fangenskap for sin tro» var tema for «Søndag for forfulgte kristne» og «Fakkeltog for forfulgte» i 2021. Bibelen forteller oss at dette ikke er noe nytt. Israels folk var fanget som slaver i Egypt, og det jødiske folket ble ført som fanger til Babylon og spredt omkring i provinsene mot sin vilje. I Det nye testamentet leser vi om Døperen Johannes, Peter og Johannes og Paulus og Silas i fengsel. Vi leser om apostelen Johannes på fangeøya Patmos.
2. juledag, 26. desember, minnes vi kirkens første martyr, Stefanus. Det er gammel kirkelig tradisjon. Stefanus ble valgt til diakon (tjener) for de greskspråklige enkene i menigheten i Jerusalem. Han var sannsynligvis selv gresktalende jøde. Navnet hans er gresk og betyr «seierskrans». Det er det samme ordet vi finner i Paulus’ ord om hans eget martyrium:
Nå blir jeg ofret, og tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans (gresk: stefanon) klar for meg. 2 Tim 4:6f
Hvorfor 2. juledag? Det vet jeg ikke sikkert. Men kan vi tenke at liksom vi (i den vestlige kirke) feirer Jesu fødsel 25. desember, feirer/minnes vi Stefanus’ «himmelfødsel» dagen etter? I østkirken minnes også Stefanus’ martyrium like etter Jesu fødsel. Steiningen av Stefanus fant ifølge tradisjonen sted ved Damaskusporten i Jerusalems bymur. Der er det en kirke som bærer hans navn.
Vi skrev at det å være i fengsel og fangenskap eller lide for sin tros skyld ikke er nytt. La oss se på noen eksempler i Bibelen og paralleller i kirkens historie og vår tid.
Josef – to ganger i fangehull
Josef ble først kastet i et fangehull av sine egne brødre. De hatet ham fordi han hadde fortalt dem hva Gud hadde vist ham. Det er ikke noe nytt. Et stort antall kristne har gjennom tidene opplevd at deres egne familiemedlemmer hater dem fordi de har fått åpenbaringer og drømmer fra den levende Gud.
I dag skjer det i et stort antall i den muslimske verden. Drømmer og visjoner kjennetegner den kristne vekkelsen i muslimske land som Iran, Afghanistan, Saudi-Arabia, Irak og Syria, Jordan, Somalia og Indonesia. Men det kan innebære store omkostninger å fortelle om det til familie og venner.
Æresdrap er et stort problem. Nye kristne drepes, regnes som døde, fratas arverett, kastes ut av hjemmet eller sperres inne av egne familiemedlemmer fordi de har brakt vanære over familien ved å forlate islam eller annen religion og omfavne troen på Jesus.
Brødrene til Josef ønsket ham alt annet enn godt. De planla å ta livet av ham, men de gjorde i stedet en annen ond handling: De solgte sin egen bror som slave.
Som slave var Josef rettsløs. Da slaveeierens kone ikke fikk sin vilje med ham, ble han fengslet. Grunnen til at han ble fengslet var at han ikke kunne drive hor og være med på ekteskapsbrudd. Truslene kunne ikke få ham til å bryte Guds bud.
Israel i Egypt
Egypts farao ville gjerne ha israelittene som arbeidskraft i landet. Samtidig var han redd dem fordi de ble så mange. Av den grunn bestemte han seg for å begrense befolkningsveksten eller utrydde dem. Metoden var et slags «holocaust». De fikk heller ikke lov til å emigrere. De var i fangenskap, truet med utryddelse. Da de til sist fikk tillatelse til å dra, kom de til Rødehavet. Der ble de på nytt «fanget» mellom havet og faraos mektige hær. Fanget!
Hva med kristne i vår tid i Nord-Korea. De er utrydningstruet. Det er myndighetenes uttrykte politikk: den kristne kirke skal tilintetgjøres. Tre generasjoner kan bli satt i fangeleir for noe vi ikke tenker skulle være en forbrytelse: å si navnet Gud eller besitte en Bibel!
I fengsel for sin tro
Jesus sier om dommens dag: «Jeg var i fengsel.» Med det forteller han at han selv, gjennom sine disipler, har vært i fengsel. De som besøkte ham der, er velsignet. Jesus fortalte allerede da sine disipler det som ville skje med millioner av kristne helt fra apostlene selv til vår egen tid. Det har med stor sikkerhet aldri gjennom historien var så mange kristne i fengsel eller i andre former for fangenskap som i dag. Titusener er i store fangeleirer eller konsentrasjonsleirer i Nord-Korea i mange år, inntil sin død. De dør under tortur, underernæring og sykdom. Kristne fortjener verken mat eller helsetjenester.
Unge kristne jenter er sperret inne av sine egne familier i skur i afrikanske land – uten mat og drikke i lange perioder. De har valget mellom å sulte i hjel eller frasi seg sin kristne tro. De sitter innelåst i Saudi-Arabia. Tusener er stuet sammen i skipskontainere i Eritrea fordi de bekjenner troen på Jesus. Iranske myndigheter raider husmenigheter og arresterer ledere og tilstedeværende. Noen sitter i fengsel i noen uker, andre dømmes til lange fengselsstraffer som de farligste kriminelle. Dommen lyder på at de er en risiko for rikets sikkerhet, at de er fiender av Allah og at de er opprørere mot landets myndigheter. I dag er det tryggest for kristne i Afghanistan å skjule seg. Taliban og IS går fra dør til dør for å finne dem.
Den første kristne generasjon
Apostlenes gjerninger er historien om de første kristne, helt fra første dag. Den historien er så aktuell for kristne i dag, og den har vært aktuell for kristne til alle tider. Du kan bare bytte ut noen navn og titler (som øverstepresten, saddukeerne, sjefen for tempelvakten og Herodes) og stedsnavn (som Jerusalem, Damaskus og Tessalonika) og sette inn andre ord (som ayatollaer, imamer, al Shabaab, Det muslimske brorskapet, Taliban, hindufundamentalister, buddhistiske prester) og andre steder (som Pyongyang, Mekka, Riyadh, Kabul, Teheran, Islamabad, Odissa, Borno i Nigeria, Somalia …), så har du dagens bilde. Fra de første kristnes tid kan du ta med Alexandria, Kartago og Rom.
Da Peter og Johannes hadde helbredet en lam i Jesu navn (Apg 3), skjedde to ting: Det ble stor begeistring blant folk flest, men også stor frustrasjon blant de religiøse lederne. Deres makt var truet. Situasjonen tilspisset seg dag for dag, men apostlene kunne ikke la være å forkynne det de hadde sett og hørt. De tenkte åpenbart ikke taktisk. Menigheten ba en klok bønn, basert på at Guds ord tydelig sier at «jordens konger reiser seg, og fyrstene slår seg sammen mot Herren og hans Salvede». Det ene de ba om, er at Gud måtte holde øye med truslene fra forfølgerne. Det andre er at de selv må forkynne Guds ord med frimodighet.
De kunne ikke slå i bordet med landets lover, FNs Menneskerettighetserklæring om trosfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. På samme måte er det i Iran i dag: Der er det det islamske vokterrådet med den øverste ayatollahen som har all makt og bestemmer hva som er lov og ikke lov. Det er en mengde land som har ratifisert menneskerettighetserklæringen, men som i praksis gjør det motsatte: Trosfrihet, forsamlingsfrihet og ytringsfrihet som ikke støtter landets religion eller politiske ideologi, er straffbart. Kristne i Kina risikerer fengsel hvis de ikke er lydige. Pastorer og evangelister fengsles og dømmes. Situasjonen for dem som ikke er lydige mot regimet i Nord-Korea, kan knapt beskrives. Ta for deg hvert enkelt land på Åpne Dørers World Watch List og tenk over hvordan kristne som vitner om sin tro, blir behandlet.
Inn og ut av fengsel
Apostlenes gjerninger og Det nye testamentet forteller om både apostler og andre som opplevde fengslinger og mirakuløse befrielser fra fengselet. Jeg har hørt mange vitnesbyrd og mye forkynnelse om de mirakuløse utfrielsene, men langt sjeldnere om de mange som aldri kom ut. Det er taust i forkynnelsen om Jakob, Jesu bror, som led martyrdøden. Det er taust om Paulus og Peter som led martyrdøden etter at de hadde blitt fengslet i Rom. Det er taust om de tusener som var fanget i Rom og Kartago og andre streder før de måtte slåss mot ville dyr og fryktinngytende egyptiske kjemper eller ble brent på bålet foran store menneskemengder og til guvernørenes forlystelse.
Paulus skrev til sin unge venn Timoteus at han skulle ofres og i samme øyeblikk motta seiersprisen. Han ble halshogd. Senere skulle Timoteus oppleve martyriet. Johannes-disippelen Polykarp, biskop i Smyrna, ble arrestert, forhørt av guvernøren og truet med ville dyr før han ble brent.
Hebreerbrevets forfatter minner leserne om at denne skjebnen også rammet mennesker på Det gamle testamentets tid (kap. 11-12). Han ber de kristne huske på dem og ha dem som forbilder, samtidig som han minner om at det samme skjer med deres søsken rundt om i verden.
Paulus i fangenskap og fengsel
Paulus skrev tre brev fra fangenskap og ett fra en dødscelle. Filipperbrevet kalles «gledens brev», men det er skrevet fra husarrest. Efeserbrevet og Kolosserbrevet innledes med lange lovprisninger til Gud, men også de er skrevet fra fangenskap. I disse brevene skriver Paulus om mysteriet som er åpenbart for ham. Nettopp der i mørket – der vi kunne forvente åndelig mørke også – får han mer innsikt i det herlige evangeliet og et nærmere forhold til Gud. Han er ikke i en travel tjeneste for Gud, men kan desto sterkere erfare Guds nærvær.
I sitt siste brev (2 Tim) ser han martyriet komme. Men han er ikke desperat, for han ser fram til seierskransen etter fullført løp.
Reformasjonstiden
Jeg skulle ønske mange forkynnere tok seg tid til å lese historiene om John Wycliffe, lollardene, Johann Huss, John Oldcastle, William Tyndale, Thomas Cranmer, Patrick Hamilton, George Wishart, hugenottene og deres leder Gaspard de Coligny, anabaptistene – alle vitnene og martyrene i England, Skottland, Praha, Frankrike og Tyskland på reformasjonstiden. Vi kan ikke nøye oss med dogmatiske diskusjoner. Deres vitnesbyrd og martyrium forandret Europa.
Åpenbaringsboken
Åpenbaringsboken er en vanskelig bok synes mange kristne i den vestlige kirke. Åpenbaringsboken er en spennende bok, sier enkelte «endetidsspesialister». Det diskuteres hvordan boken er å forstå, blant annet om hvem som kommer til å oppleve «den store trengselen».
Jeg tror at mange av de teologiske diskusjonene ikke helt treffer, rett og slett fordi en ikke tar tilstrekkelig hensyn til Johannes’ egne opplevelser og bokens adressater.
Johannes selv hadde hørt Jesus tale om trengslene som skulle komme: «De kommer til å angi dere og kaste dere i fengsel. De vil slå dere i hjel for mitt navns skyld.» Han hadde hørt Jesus si at Peter kom til å bli bundet og ført til et sted han ikke selv ville. Han kjente til Stefanus’, Jakobs, Peters, Paulus’ og de andre apostlenes martyrium. Han opplevde selv Neros forfølgelse av kristne i hele Romerriket. Han var blitt ført fra Efesos til Rom der keiseren dømte ham til døden. Da han mirakuløst ble reddet, ble han tvangssendt til fangeøya Patmos. De fleste som var der, arbeidet i gruvene inntil de døde av utmattelse eller slagene fra vokterne. Samtidig pågikk den store forfølgelsen av kristne under den grusomme keiseren Nero og alle hans guvernører. Kirkehistorikeren Eusebius har skrevet om dette.
Det var «den store trengsel». Ti slike store bølger av forfølgelse rammet alle kristne i Romerriket i de tre første århundrer, den siste og grusomste under keiser Diokletian. Den koptiske kirke kaller den ennå «Maryrenes tid». Det er ikke én av de store kirkefedrene i disse århundrene som unngikk forfølgelse. Ireneus, Justin Martyren, biskop Kyprian i Kartago, Hieronymus, Tertullian, Origenes, Athanasius i Alexandria – alle skriver om det. Og det de vitner om, er at budskapet i Åpenbaringsboken skjer rett for øynene deres.
Brevet til menigheten i Smyrna forteller at «Satans forsamling» finnes i byen. Det samme er tilfelle i Filadelfia. I Pergamon «har Satan sin trone». I Tyatira bor «Jesabel», den ugudelige kvinnen vi kjenner fra Det gamle testamentet, hun som drepte Herrens profeter (1 Kong 18). Dette er menighetene som først mottar budskapet i Åpenbaringsboken.
Da kristne i oldkirken leste og hørte det, enten de bodde i Rom, Kartago, Lilleasia eller Alexandria. Det var et budskap om dem. Når det ble lest av kristne i kommunisttidens Øst-Europa, Kina og andre asiatiske land, Albania og Cuba, kjente de det igjen. Det samme var tilfelle med kristne i Etiopia under kommunisttiden. Og når kristne i muslimske områder i dag leser det, så kjenner de det igjen: «Johannes’ åpenbaring handler om oss!»
Når de kristne i Nord-Korea hører om «den store trengsel», har de ikke da all mulig grunn til å si: «Dette budskapet er om oss!» Når kristne i Somalia opplever at islamistgruppen al Shabaab offentlig henretter dem som mistenkes for å være kristne, når IS halshogger kristne i Libya og Irak, når Taliban igjen jakter på kristne i Afghanistan, opplever de sannheten i Åpenbaringsbokens ord om at de ble slaktet på grunn av sin tro og sitt vitnesbyrd. De ble blodvitner = martyrer.
«Den store trengsel» er for dem ikke et teologisk diskusjonsspørsmål, men en brutal virkelighet. Men dermed blir også budskapet om martyrene som skal herske med Kristus ekstra levende. De kan løfte blikket i full visshet om at seieren til sist er deres.
Perpetua
Forskjellen i forståelse av Åpenbaringsbokens budskap fra de første kristne og til den vestlige kirkes teologiske diskusjoner er stor. Som den er fra Nord-Korea til Norge. De tidligste kristne generasjonene fant stor trøst i dette budskapet.
Et av de mest kjente vitnesbyrdene fra denne tiden er om de unge kvinnene Perpetua og Felicitas og andre unge nyfrelste katekumener i Kartago. Disse unge utviser en styrke, trygghet og frimodighet i troen på Jesus som berører. Jeg håper mange unge kristne i Norge vil lese om dem!
De er mange, og de er fengslet. Noen er gravide kvinner eller har nettopp født et barn. Alle er dømt til døden hvis de ikke frakjenner seg sin kristne tro. Perpetuas egen far prøver på alle måter, i kjærlighet til sin datter, å få henne til å fornekte troen på Jesus og til å ofre til keiseren. Men hennes kjærlighet til Jesus er så stor at hun heller vil dø som martyr.
Perpetua og de andre unge kristne som enten nylig er døpt eller fortsatt er katekumener, ser martyriet komme. Da får Perpetua et syn. Hun ser en stige reist fra jorden til himmelen. I himmelen sitter en mann omgitt av herlighet. Hun forstår at det er Gud. Under stigen ligger en slange, beredt til å hogge dem i hælen som begynner å klatre. Perpetua begynner. Hun tar det første steget. Slangen hogger etter hælen hennes, men samtidig tråkker hun på slangens hode (jfr. 1 Mos 3:15). Slik fortsetter det steg for steg. Perpetua skal bare se opp mot målet, mot Gud, aldri ned på slangen. Det redder henne. Med blikket festet på Gud øker hennes glede, mot og forventning til det som venter henne. Hun bryr seg ikke om slangen som mislykkes i alle sine angrep. Den blir i stedet tråkket på. Til sist når Perpetua målet og mottar seierskransen. «Vi har ventet på deg,» sier Hyrden i himmelen.
Ser vi for oss kristne i Nord-Koreas fangeleirer, i Irans fengsler, unge kristne jenter i fangenskap hos Boko Haram eller islamister i Pakistan og Egypt, unge kristne fanget av sine egne familier, kristne som gjemmer seg for Taliban i Afghanistan? Ser vi hvilket håp Salmene, Daniels bok, Apostlenes gjerninger, Paulusç andre brev til Timoteus, Peters første brev og Åpenbaringsboken gir! Bibelen er kjempeaktuell! Og på mange områder mer levende for forfulgte kristne enn oss i rolige Norge. Men nå er vi kalt til å være ett med våre søsken.
