Må kristne menigheter ha den samme holdningen i spørsmål som samkjønnet ekteskap?
Kort sagt er det mye som ligger på vektskålen når en kirke agerer – eller risikerer å agere – i strid med Bibelens tydelige undervisning, som i praksis hevder at Herren har endret oppfatning og nå velsigner det som han i både det Gamle og Nye Testamentet beskriver som synd og brudd mot sin skaperordning. Spørsmålet om kirkelig vielse eller velsignelse av samkjønnede par er større enn mange andre spørsmål der vi som kristne tenker ulikt.
Som kristne er vi avhengige av hverandre; «Om ett lem lider, da lider alle lemmene med», skriver Paulus (1 Kor 12:26a). Og noen vers tidligere; «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke! – eller hodet til føttene: Jeg har ikke bruk for dere» (1 Kor 12:21).
Med bakgrunn i dette er spørsmålet om samkjønnet vielse ikke bare samfunnets privatsak. Hele Kristi legeme berøres i ytterste instans.
La meg introdusere en innfallsvinkel som har blitt avgjørende for meg da jeg skulle ta stilling til spørsmålet, nemlig gudsfrykt.
Man kan spørre seg om hvorfor nettopp synet på samkjønnede vielser skulle være så ladd. Det finnes jo utrolig mange spørsmål der vi kan lande ulikt som kristne. Vi kan ha ulikt syn på dåp, nattverd, menighetsstruktur og eskatologi.
Vi kan begynne med det åpenbare; det finnes en hel bredde av perspektiver mellom Det Nye Testamentets permer om disse spørsmål, mens synet på ekteskapet som en pakt mellom mann og kvinne går som en rød tråd gjennom hele Guds ord. I spørsmålet om vielse av samkjønnede finnes det en avgjørende forskjell: I spørsmålet om ekteskapet, eller en kirkelig vielseshandling, hevder vi å handle på Guds vegne. Og å velsigne noe i Guds navn som ifølge Guds eget ord fører Guds vrede over oss (Rom 1:18-28), er ingen liten sak.
Jeg sier ikke at samkjønnet sex er en større synd enn andre handlinger som fordømmes i Bibelen. Derimot finnes det et unikt spenn i å, som kirke, velsigne og i Guds navn sanksjonere oppførselen. Det er like problematisk om man skulle velsigne gjerrighet, utroskap, løgn eller tyveri i Guds navn. Men etter hva jeg vet, finnes det heller ingen kristent samfunn som har valgt å ta et slikt steg. Hvis dette hadde blitt gjort, ville det (forhåpentligvis) blitt kritisert av den øvrige kristenheten.
Men det er også her at det blir et alvorlig spørsmål om hvor lenge, og på hvilke vilkår, man kan forbli medlem i et kirkesamfunn, og i enda større grad en lokal menighet, som velsigner samkjønnede seksuelle relasjoner. En menighet som i Guds navn velsigner noe som Bibelen omtaler som synd er nemlig noe helt annet enn en menighet som har et annet syn på sakramentene eller de siste dagers hendelser. Og det er på bakgrunn av dette at vi må trekke inn gudsfrykt i regnestykket. Jeg, som individ, risikerer nemlig å sanksjonere og dermed gjøre meg medskyldig i en oppførsel som utfordrer Guds suverenitet.
Det er også derfor den verdensberømte lutherske teologen Wolfhart Pannenberg uttalte seg på følgende måte da debatten om et kristent syn på homofili raste i Tyskland på 1990-tallet:
Om en kirke ville latt seg selv bli drevet til det punktet hvor det sluttet å behandle homoseksuell aktivitet som et avvik fra den bibelske normen og anerkjente homoseksuelle foreninger som et personlig kjærlighetspartnerskap likeverdig med ekteskap, ville en slik kirke ikke lenger stå på bibelsk grunn, men være i opposisjon til Skriftens entydige vitnesbyrd. En kirke som tok dette steget ville opphøre å være den ene, hellige, sanne kirke.[1]
Det er helt greit om det jeg skriver her leder til at noen kaller meg (eller Wolfhard Pannenberg) paranoid eller gammeldags, eller teologisk forknytt. Selv velger jeg isteden å bruke ordet gudsfrykt. «Far ikke vill», skriver Paulus. «Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» 1 Kor 6:9-10.
Det går an å hevde at det er Paulus som bedrar seg selv i disse versene, at det er tolkningen hans som er paranoid, gammeldags og teologisk forknytt… Jeg vet også at det finnes andre tolkninger av disse tekstene og selv de som tilslutter seg disse kan ha en opplevelse av «her står jeg og kan ikke annet». For min egen del stiller jeg meg heller godt innpå på den to tusen år gamle kristne tolkningstradisjonens side istedenfor de siste årenes revisjonistiske tolkninger, hvorav flere av dem åpenbart har feil og mangler.
Litt banalt kan man kanskje kalle denne strategien for å ta det sikre før det usikre. For min del skjer det nemlig mot bakgrunn av et stort antall veldig alvorlige advarsler i Skriften. Bortsett fra de ovenstående ordene av Paulus gjelder eksempelvis Jesu ord i forsamlingstalen: «Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp.» (Matt 18:6)
Kort sagt er det altså veldig mye som ligger på vektskålen når en kirke agerer – eller risikerer å agere – i strid med Bibelens tydelige undervisning, som i praksis hevder at Herren har endret oppfatning og nå velsigner det som han i både det Gamle og Nye Testamentet beskriver som synd og brudd mot hans skaperordning.
Det norske ordet «kirke» kommer av det greske kyrios som betyr herre. Kirken er altså et fellesskap av alle dem som vil ha Jesus og hans ord som sin høyeste autoritet. Det spørsmålet som vi alle trenger å stille oss – i dette spørsmålet så vel som i alle andre spørsmål – er altså: hvordan kan vi som kirke være lydig mot Gud og hans ord så lang det overhodet er mulig, uansett hva det for øvrig kan komme til å koste oss?
Artikkelen er oversatt fra svensk av foross.no og språket er lettere modifisert for å tilpasses norske lesere. Du kan lese teksten i sin opprinnelige språkdrakt her.
