24.05.2014. Det er ti år siden. Dagen startet med dekkskift på min gamle, men trofaste Opel Vectra. I Tromsø er det lite vits å skifte til sommerdekk før 17.mai. Samtidig som jeg skifter dekk er jeg med digitalt på stiftelsesmøtet til Misjon Sarepta. Underlig med dekkskift kombinert med et så viktig møte, men det har sin grunn. Stein Solberg er gjestelærer på Fjellheim, og har fått avtale om å besøke Børre Knudsen hjemme i Meistervik. Jeg skal være sjåfør.
Vi kjører fra Tromsø før stiftelsesmøtet er ferdig. Fyller diesel på Vectraen. Det er hull i tanken, så den kan kun fylles til litt under halv tank. Det er ufattelig vakkert å kjøre langs fjorden, mens de snødekte fjellene på Kvaløya speiler seg i havet i vårsolen. Veien opp til den beskjedne hytten i Meistervik var ikke enkel å finne, men geleidet av Ragnhild, Børre Knudsens kone, finner vi frem. Det er hun vi møter først. Sammen har de stått i kampen for barnet i mors liv, og båret store smerter gjennom livet. På 44-årsdagen til Ragnhild skrev Børre:
Med angst og glede må jeg si:
Vårt liv er smertens broderi
De skuffelser og sår vi fikk
Var meningsløse nålestikk
Men efter nålen følger tråden
Som tegner mening.
Det er nåden.
Inne står Børre. Hans lysende øyne møter mine, og jeg presenterer meg. Jeg er selvsagt forberedt på reaksjonen på etternavnet mitt, og må forklare at Ludvig Nessa er min fars søskenbarn.
Vi setter oss ned i stuen. Der får jeg sitte - sammen med disse to åndsfylte høvdingene i Guds rike. Jeg lytter, de samtaler. En mektig opplevelse. Særlig sterkt er det å merke Børres brennende hjerte for barnet i mors liv, det har ikke avtatt. Han taler om hvordan Jesus, Gud selv, engang har vært et lite barn i mors liv. Og hvordan et angrep på fosteret er et angrep på Gud selv.
De taler om brudemystikken. Om forholdet mellom Jesus Kristus som ektemann, og menigheten som hans brud. Børre var ikke redd for dype åndelige erfaringer.
En sterk stund. Men vi har ikke mye tid. Børre er preget av sykdommen, og klarer ikke så mye lenger.
Mot slutten får jeg stille et spørsmål. Om han har et råd til en ung forkynner i dag? Jeg tok lydopptak av samtalen, men har mistet det. Gjengivelsen blir dermed etter husken, og jeg legger også til egne vurderinger og tolkninger.
Han våkner til.
Og begynner egentlig med en advarsel. Vi fristes så lett til at vi alt for kjapt begynner å tale om mennesket, om erfaringer, det emosjonelle. Vi må unngå at følelser og opplevelser er utgangspunktet for vår forkynnelse.
Engasjert taler han om at vi må forkynne vidt og bredt, om virkeligheten, det kristne verdensbildet. Det er Gud som er utgangspunktet for vår eksistens. Han er virkeligheten. Gud eksisterer. Gud er helt uavhengig av oss. Han er.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.
Det bibelske verdensbildet er konkret. Det er nært. Gud har skapt vårt livsrom. Han taler, og det står der. Gud gir mening.
Midt i dette settes mennesket – deg og meg. Kronen på skaperverket. Skapt – i Guds bilde. Med mening og sammenheng i tilværelsen.
I din hånd er mine tider.
Dette er det viktigste for oss å vite. Med et ubrutt forhold til Gud hadde vi ikke behøvd å vite mer enn det som står i bibelens første kapittel. Alt som følger etter, er historien om veien tilbake til lyset og meningen. Tilbake til utgangspunktet.
For mennesket forlot Gud – og ville selv være Gud. Vi har gått bort fra meningen. Det er vår situasjon, vi er utenfor Edens hage, enkelt og barnslig fortalt er det sannheten om oss.
Videre talte Børre om nødvendigheten av at Gud får mennesket i tale, stille det til ansvar, og får møte det gjennom sitt Ord.
Hva har du gjort?
Hva har du gjort?!
Børre sa det tre eller fire ganger, siste gangen satte han de lysende blå øynene sine inn i mine, og nærmest ropte til meg der inne i stuen;
HVA HAR DU GJORT?
Jeg glemmer det aldri.
Slik taler Gud i sin lov.
Adam – mennesket - hvor er du?
Den mannen som har gjort dette fortjener å dø, sa David. Guds svar gjennom profeten Natan er:
DU ER MANNEN!
Så mye mer husker jeg ikke av samtalen, men jeg satt igjen med et tydelig råd om at Guds lov må forkynnes slik at menneske får se hva det har gjort. Umiddelbart syntes jeg rådet hans, og advarselen mot sentimentalisering av troen, var noe rart. Men jeg tror mer og mer at han var inne på noe helt avgjørende inn i vår tid og sammenheng.
Børre var dypt forankret i nådemiddelkristendom. Vår situasjon er at vi er utenfor. Fortapt. Men dette er ikke Bibelens siste ord. Gud som avslører, er også han som avløser oss gjennom nådens midler.
Selv er jeg oppvokst på bedehuset. Satt på spissen var de eneste gangene det ble talt over dåpen, når det skulle advares mot at dåpen ikke er noen garanti for å bli frelst.
Gjennom årene i Tromsø møtte jeg flere fra andre sammenhenger enn min egen, hvor nådemiddelkristendommen var langt sterkere. Gud møter sitt folk i sitt ord og i sine sakramenter med tilgivelsens virkelighet. Troen på Kristus hviler i noe langt dypere enn egne erfaringer og følelser. Den hviler i Gud, og det han har gjort – utenfor og uavhengig av meg selv.
Mitt eneste håp
er det som jeg fikk i den hellige dåp.
For loven har dømt meg og slått meg i hjel
og lagt meg i graven med kropp og med sjel.
Jeg selv er en skygge av det som ble skapt
før livet gikk tapt, før livet gikk tapt.
Det er slik Herren vil vinne sin brud. Slik vil han forenes med sin elskede.
Naken, avkledd, fortapt. Bare slik blir bruden vunnet.
Se, han bærer tornekrone,
for din medgift er så streng
at en galge blir hans trone
og en grav hans bryllupsseng!
Bare slik blir horen vunnet,
bare slik blir skjøgen brud
og den tapte jomfru funnet
i rettferdighetens skrud.
Fryd deg storlig, Sions datter!
Gleden får den rette låt
først når verdens horelatter
blir til brudens frydegråt!
Senere i august 2014 er jeg på bryllupsreise. Ved den italienske riviera tikker det inn en melding om at Børre Knudsen er død. Der takker jeg Gud for at jeg fikk møte ham, og bli kjent med hans forkynnelse og salmediktning. Som hjalp meg til å finne hvile i noe større enn meg selv.
