Krig, militærtjeneste og kristen tro

Ca leselengde:
8 min

Tekst: Yngve Litleskare Leine

Publisert:


Den allmenne verneplikten i Norge har gjort at mange unge norske menn etter videregående har byttet ut russedressen med uniform, hjelm og våpen, og et år i militæret har vært et vanlig stoppested for mange. Fra 2015 ble også kvinner kalt inn til verneplikt på samme måte som menn. Men kan man være soldat og bære våpen når man er kristen?

Det mest sentrale bibelstedet når man skal snakke om disse ting, er de syv første versene av Romerbrevet 13:

Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd for øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere skylder dem: skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres. Rom 13:1-7

Toregimentslæren

Vi skal merke oss det at den verdslige myndighet er en god ting. Det er en ordning innsatt av Gud, for å fremme det gode og å straffe det vonde, og at den verdslige myndighet er Guds tjener. Derfor er det i utgangspunktet rett og godt å underordne seg den, og de lover og regler som myndighetene lager.

Med dette som hovedgrunnlag, formulerte Luther det som blir kalt «toregimentslæren». Denne læren går ut på at Gud styrer i verden ved hjelp av to forskjellige regiment, eller styresett. Det er det åndelige regimente, og det verdslige regimente. Luther sa at det åndelige regimente «skal bare styre over sjelen, og sørge for at den kommer til dåp, nattverd, evangeliet og den sanne tro.» Det verdslige regimente «er et regimente som behandler de skyldige ved lover og rettferdige dommer og korporlig straff.» Luther sa videre om dette at «det er langt mellom hver kristen. Derfor hører det ikke noe sted hjemme å innføre et kristent system med gyldighet for hele verden. Å driste seg til å styre et helt land eller verden med evangeliet, det er det samme som om en gjeter satte ulv, løve, ørn og sau sammen i fjøset, lot dem omgås med hverandre og sa: ’Se så! Finn dere beite, være snille og hold fred med hverandre’.»[1] Vi vet hvilken fred det ville blitt.

Det verdslige regimente «bærer sverdet», skriver Paulus. Med dette menes at myndighetene har rett til å bruke makt til å holde det onde i sjakk og verne de uskyldige. Videre lærer vi i Rom 13 at en kristen ikke skal isolere seg fra resten av samfunnet. En kristen skal for eksempel betale skatt og «ære den som bør æres». En kristen er nemlig ikke bare en kristen, men han er også en borger i det samfunn han lever i. En kristen privatperson skal ta til seg Jesu ord om å vende det andre kinnet til og å elske sine fiender. Men som representant for samfunnet, eller det verdslige regimente, kan man ikke alltid det.

Til og med det verdslige regimente består jo av vanlige mennesker. Statsministre, konger, regjeringer, dommere, generaler og soldater er alle vanlige mennesker - mennesker som kanskje er kristne. En kristen har som sagt to roller: Han er både en kristen privatperson, men samtidig er han også en samfunnsborger i det samfunnet han lever. Og i kraft av sin rolle som samfunnsborger, kan han ha slike verdslige stillinger samtidig som han er en kristen.

Av og til må man skjelne mellom de to rollene. Dermed kan det hende at man i kraft av å være en god samfunnsborger eller i kraft av det embete man har, for eksempel om man er en dommer, må gjøre ting som man i andre tilfeller ikke må gjøre. En kristen skal være tilgivende og forsonende, men en dommer i en rettslig domstol kan bli nødt til å felle strenge dommer over en kriminell – selv om den kriminelle angrer og ber om tilgivelse. Da er det ikke den kristne enkeltpersonen som feller dommen, men dommeren som i realiteten er den verdslige styresmakts, Guds tjeners, forlengede arm.

På samme måte er det med verneplikt, militærtjeneste og krig. Derfor står det i Den Augsburgske Bekjennelse «om de borgerlige ting» (CA XVI) at: «…lovlige borgerlige ordninger er Guds gode gjerninger, og det er tillatt for kristne å styre embeter, lede rettslige etterforskninger, dømme i saker etter keiserlige og andre gjeldende lover, felle dødsdommer etter retten, føre krig etter retten, gjøre hærtjeneste, gjøre forretninger etter loven, ha eiendom, gjøre ed når øvrigheten krever det, og ta kone eller mann til ekte.»

Altså kan en kristen være soldat, føre krig og delta i strid og dermed bli nødt til å bruke vold og makt – uten å gå på akkord med sin tro. Da gjør han det ikke i kraft av å være en kristen, men i kraft av å være en samfunnsborger. En kristen skal alltid søke fredelige løsninger, og vold og maktbruk skal være siste utvei. Men noen ganger vil det altså være nødvendig, og da er det tillatt for en kristen å gripe til våpen.

Hva da med pasifisme?

En pasifist er tilhenger av ikkevold, og tar avstand fra bruk av vold og militær makt. Jeg er nok redd mange kristne gjennom tidene har brukt pasifist-kortet som en enkel måte å slippe unna militærtjeneste på. Andre har derimot gjennomtenkte grunner for å innta et pasifistisk standpunkt, og det må respekteres. Men man må være påpasselig med at pasifisme ikke blir til passivitet, og at å påberope seg å være pasifist ikke bare brukes som en enkel utvei. Noe slikt er dypest sett en usunn ansvarsfraskrivelse. Det er denne artikkelforfatterens oppfatning at om det er greit at enkeltpersoner ønsker å være pasifister, er det derimot et uholdbart standpunkt å ta for en statsledelse. En regjerings fremste oppgave er å verne og ivareta det folk den er satt til å regjere over, noe som selvsagt inkluderer vern fra angrep utenfra.

Hvor feilslått en pasifistisk linje på den internasjonale politiske arena kan være fikk vi i Norge kjenne i april 1940, da Nazi-Tyskland under Hitlers ledelse overfalt og okkuperte landet. Regjeringen Nygaardsvold hadde i mange år drevet en pasifistisk nedrustningspolitikk og vist manglende vilje og evne til å kjempe dersom det ble nødvendig, noe som førte til at da angrepet kom i april 1940 var Norge totalt uforberedt og så godt som ute av stand til å stå imot. I ettertid vet man at dersom Norge hadde vist mer kampvilje i forkant, og hatt et moderne og forberedt forsvar, er det ikke usannsynlig at Hitler ikke ville risikert å angripe, og at Norge kunne vært spart denne katastrofen.

«Rettferdig krig»

«Hele verden ligger i det onde» (1. Joh 5:19) og «alle har syndet» (Rom 3:23), sier Bibelen. Det blir altså ikke levnet tvil om at vi lever i en ond og syndig verden, preget av urettferdighet. Og selv om vi gjerne skulle leve i fred og fordragelighet, vil det finnes onde mennesker som forsøker å undertrykke andre. Allerede i oldkirken innså man at det derfor vil oppstå situasjoner der man må bruke makt for å beskytte andre eller opprettholde fred og frihet. Derfor har kristne teologer, basert på Bibelen, formulert en tanke om rettferdig krigføring.

Kort sagt kan vi si at for at en krig skal kunne kalles rettferdig, så må den ha en legitim årsak, den må utkjempes på en forsvarlig måte med forsvarlige midler, og det må være en forholdsvis stor sjanse for å lykkes med målet for krigen. Krigen må selvsagt også være siste utvei etter at alle fredelige kanaler er brukt. Vi må ikke glemme at krig alltid er grusomt. Men den kan i noen tilfeller være det minste av to onder, og et ledd i å fremme det gode.

 

[1] Carl Fr. Wisløff (1983): Martin Luthers teologi. Side 195-196


 


Ca leselengde
8 min
Ressurstype

  Aktuelt

Skrifthenvisning

  Romerbrevet  13: 1-7

Forfatter

forfatter_fotoSkrevet av: Yngve Litleskare Leine.
  Yngve Litleskare Leine er teolog og ungdomsarbeider i Salem menighet, Stavanger.

  Flere ressurser av Yngve Litleskare Leine

Ønsker du å støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.