-Er det lurt å være luthersk? Måten å spørre på er ikke akkurat min tilnærming til temaet. Men det var presis det noen ungdommer spurte meg om forleden; flott spurt. De utdypet det: Hvorfor er du egenlig lutheraner?
Jeg måtte ta en tenkepause. For meg og mange liketroende er det å være lutheraner ganske selvfølgelig. Jeg er født inn i en massiv luthersk sammenheng, er i hvert fall det første svaret.
Men så mener jeg jo at det i tillegg er noen sterke grunner av teologisk og trosmessig karakter, som gjør at jeg i dag takker Gud og ikke bare mine foreldre for at jeg er lutheraner. Jeg skal nevne tre.
Rettferdiggjørelse ved tro alene
Den første må uten tvil bli reformasjonens og Martins store oppdagelse: Rettferdiggjørelse ved tro alene. Det er en ufattelig frihet som ligger i denne bibelske oppdagelsen. Den er så utrolig mye mer enn teologisk tørr teori, den er vibrerende hverdag. Min egen evne til å skyve mine fortrinn og fortreffelighet foran meg i møte med Gud svikter aldri: –Se her, Gud; dette er da vel bra, en fromhet og bibellesning og nestekjærlighet som sikkert tar pusten fra dere i himmelen – i hvert fall iblant…
Eller motsatt: hva slags interesse har Gud av meg som er en så utrolig utvanna og dårlig kristen? Det veksler mellom hybris og mismot. Så skyves jeg stadig på nytt tilbake til dette: Jeg er rettferdig i Guds øyne bare på grunn av én ting: troen på ham som døde og oppsto for meg. Kanskje den største kilde til lettelse, glede og frihet jeg har i mitt kristenliv. Seinest i dag.
Samtidig synder og rettferdig
Dernest vil jeg nevne læren om simul iustus et peccator – samtidig rettferdig og synder. Dette uttrykket nevner Luther så tidlig som i 1515. Det rommer et av troens dype paradokser: I troen på Jesus står jeg for Gud som ren og rettferdig og fullt ut hellig – her og nå. På samme tid er jeg fullt og helt en synder, i mine tanker, ord og handlinger. Så sent som i dette øyeblikk er det slik fatt med meg. Det er bibelsk lære Luther sammenfatter i dette uttrykket; både Fil 3:9 og Rom 7:15 er med. Denne tilsynelatende selvmotsigelse er en utrolig trøst ikke minst når synden plager: Husk, din synd er ikke hele sannheten om deg. I troen på Jesus er du på samme tid hellig og ren for Gud.
Ganske så jordnært
Så burde jeg nevnt skjelningen mellom lov og evangelium i Skriften. Eller læren om de to regimenter. Eller noen av de andre sentrale lutherske satsene. Men jeg avslutter med noe annet. Luther ble en gang spurt: Hva ville du gjort om du visste at dommedag kom i morgen? Han svarte: Da ville jeg gå ut og plante et epletre.
Ingen dypsindige betraktninger over utsagnet avgis. Det er til innvortes bruk i all sin praktfulle, spenningsfylte natur.
Lurt å være lutheraner? Vet ikke. Jeg er det uansett – i glede og takknemlighet.
