Da Luther fikk sin doktorgrad i 1512, ga Staupitz ham et fast predikantoppdrag. Luther hadde femten grunner til å si nei. Men det hjalp ikke. Fra da av spilte forkynnelsen en hovedrolle i hans virksomhet. Gjennom ulike skrifter og ”sermoner” har hans prekenrøst vært å høre opp gjennom hundreårene. Hele 2300 av Luthers prekener er bevart. [1]
Prekenen og Skriften
Luthers skriftsyn kan ikke settes på en enkel formel. Men en ting er klart: Luther regnet Skriften som forkynnelsens eneste kilde og overordnede norm. Han vil gjerne rose Augustin, sier han, for Augustin
”var ikke bundet af alle fædrenes og de helliges bøger, men alene … den hellige skrift underkastet.” [2]
Over en åpnet bibel opplyses vi ved Ånden og får forstand. Dette var Luthers grunnholdning. De tre "regler" han stiller opp for å bli en doktor i teologi, gjelder ikke minst forkynnere. Han finner dem i Salme 119: Bønn, meditasjon og anfektelse.
- For det første: ”Knæl i dit kammer og bed til Gud med ret ydmyghed og alvor, at han ved sin kære Søn vil give sin Hellig Ånd til at oplyse og lede dig og give dig forstand.” Underforstått: Når du leser Skriften.
- ”For det andet skal du meditere, dvs. du skal ikke alene i dit hjerte, men også udvortes gentage og vende og dreje det muntlige ord og bogstaven i bogen (Skriften), læse igjen og igjen, idet du flittig mærker deg og eftertenker hva Helligånden mener dermed.”
- For det tredje er anfektelsen ”den prøvesten som lærer dig ikke alene at vide og forstå, men også erfare, hvor rigtigt, hvor sandt, hvor sødt, hvor elskeligt, hvor mægtigt, hvor trøsteligt Guds ord er, visdom over al visdom”.
Med denne innstillingen har Luther indirekte gitt uttrykk for sine idealer for prekenforberedelse. Både den generelle forberedelsen (som gir predikanten et forråd av tanker og budskap) og den spesielle forberedelsen (over en konkret tekst) avhenger av at predikanten følger disse tre reglene.[3]
Prekenen som åpenbaring
For Luther er Skriften Guds åpenbaring. Men han regner likevel med en fortsatt åpenbaring. Dette er ikke en åpenbaring av nye sannheter, men en åpenbaring av Kristi fortsatte gjerninger. Det egentlige mål for Kristi gjerninger her på jorden var å gi nåde og evig liv, rettferdiggjøre, levendegjøre, befri fra døden og djevelen. Denne Kristi gjerning fortsetter.[4] Vi kan gjerne tale om forkynnelsens profetiske oppgave.[5]
Luther kan nok forkynne profetisk inn i samtidens politiske virkelighet også. Ivarsson kaller dette hans "sociala straffpredikan"[6]. Her er likhetstrekk med GTs profeter. Men oftest er hans forkynnelse orientert inn i mot den enkeltes samvittighet. Det er ikke tale om noe nytt åpenbaringsinnhold. Det er sin gjerning Kristus fortsetter med – ved at tekstene på profetisk vis aktualiseres inn mot samvittighetene.
Prekenen og evangeliet
Luther kan bruke ordet "Predigtamt" (forkynnerembetet) og "Evangelion" synonymt. Det er ikke mulig å omtale Luthers egenart som predikant uten å omtale selve evangeliet. Dette skal ropes ut. Budskap og preken hører sammen. Det nytestamentlige keryssein, forkynne, er et verb som må ha fascinert Luther. Stadig kommer han tilbake til prekenembetet som en heroldgjerning: Å rope ut et gledelig budskap.
Å forkynne er riktignok en oppgave som mange ikke akter høyt. Forkynneren deler kår med sitt budskap.[7] Men Luthers forkynnerglede er likevel påfallende. Den motsvarer det nyoppdagede evangelium og forklarer noe av hans "heroiske" prekenstil, preget av en dristig og direkte form.
For deg! For deg!
Luther understreker ofte at evangeliet er en beretning. Forkynnelsen skal gjenfortelle Bibelens ulike beretninger. Men disse beretningene søker adressat. Når vi åpner Bibelen og leser om
”hvordan Kristus kommer hit eller dit, eller hvordan folk ble brakt til ham, da skal du oppfatte det slik som at han kommer til deg eller at du bringes til ham.”[8]
Kristus vil være din. En forkynner skal "tilsi" evangeliet til tilhørerne, gi ham til dem som deres rettferdighet, ja, deres alt. Evangeliet er nok historie, men denne historiens "frukt" gis oss gjennom nådemidlene. Luthers preken har nådemiddelkarakter. Et nådemiddel er et middel Gud gir nåde gjennom. Tror du tilsagnet, har du del i dets innhold!
Forkynnelsen skal derfor, liksom tilsigelsen av syndsforlatelse ved skriftemålet og utdelingen av elementene i nattverden, inneholde et "for deg". Derfor kommuniserer Luther stadig med tilhøreren/leseren i sine prekener. Det lyder et "du" og "deg" og "oss". Når Guds barmhjertighet i Kristus skal omtales, lyder det et "for deg!" I en juledagspreken heter det:
”Denne skatt tilkommer ikke jomfru Maria som mor, å nyte æren alene, men også alle mennesker. Eder, eder, sier engelen, er en frelser født, som er Kristus Herren.” … ”Skal vi ikke med takk anta denne Frelser som er oss født?”[9]
I en forstand henviser ikke Luther til Golgata når han forkynner evangeliet. Han tar med seg Golgata og den tomme grav opp på prekestolen og gir dem til tilhøreren gjennom det muntlige ord. I en påskepreken sier han:
”… du må tro at Han er oppstanden for din skyld, deg til gode, og at han ikke for sin egen skyld sitter i ærens rike, men for å hjelpe deg og alle som tror på ham. Du må forlate deg på at Han ved sin oppstandelse har overvunnet synd, død og helvede.”[10] Kristus med all sin gjerning, sin lidelse og sin seier er din!”
Ikke minst når det gjelder "den høye anfektelsen", uroen over om en i det hele er utvalgt av Gud, appliserer han evangeliet på en hjertenær måte:
”Altså, når du ser på Kristus og alle hans hellige, gleder deg i Guds nåde, som slik har utvalgt dem, og blir fast i denne glede, da er også du alt utvalgt.”
Troen på ham frelser deg fra synd, død og helvete og gjør at du kan overvinne alt.
Forkynnelsen som en kamp
Forkynnelsen er både "brød" og "sverd".[11] Den sentrale oppgaven er å gi folk "brød" gjennom å forkynne dem evangeliet. Kvalitativt sett er dette det viktigste. Kvantitativt sett dominerer derimot sverdet, kampen mot evangeliets fiender. Dette kan være ytre fiender som paven og svermerne. Men selve motpolene i kampen er djevelen, verden og vårt eget kjød.
Ja, endog loven er, liksom Satan, en hovedfiende. Den skal forkynnes, men den skal også bekjempes, vel og merke om han vil trenge inn i samvittighetene og uroe den troendes visshet. Derfor blir det predikantens oppgave å "egge til tro" – i trass mot djevelen og lovens anklage. Rent retorisk kan det komme til uttrykk i form av direkte tiltale f.eks til djevelen.
”Hr. Djævel, ras ikke sådan, men tag det roligt; der findes en som hedder Kristus!”[12]
Tre bilder mot tre bilder
Når Luther omtaler anfektelsen, kommer han ofte inn på den dystre treklangen synd, død og helvete. Her aner vi hans egen personlige erfaring og hans erfaring fra sjelesorgen. I sin berømte preken "Om å berede seg til døden"[13] bruker han metaforen bilder:
”Det første er det fryktinngytende bildet av døden, det andre det skremmende og mangfoldige bildet av synden, og det tredje det utålelige og uunngåelige bildet av helvetet og den evige fordømmelse. Ut fra disse bildene vokser nå alle slags forestillinger, og med slike tillegg blir bildene store og sterke.”[14]
Den som kjemper med dødens nød, vil skremmes av disse tre bildene.
Men, takk og pris, det finnes tre andre bilder. Disse vil nedkjempe og bryte de onde bildenes makt. På korset har Kristus "stilt seg fram for oss som et trefoldig bilde som vi skal vi holde opp for vår tro – mot de tre onde bildene som den onde ånd og vår natur anfekter oss med for å rive oss ut av troen".[15]
- På korset er han i egen person den som oppsluker dødens bilde i dens motbilde: Livet som
han vant ved sin seier. - På korset er han selve bildet av Guds nåde, det motbilde som oppsluker syndens bilde.
- På korset er han den som ble forlatt og fordømt av Gud. Men derigjennom oppslukte han
bildet av helvetet og erobret det. Derfor ser vi i ham bildet av det evige liv – gitt til syndere.
I forkynnelsen skal predikanten holde opp disse tre trøstebildene og la dem angripe de onde bildene.
Lov og evangelium
Ordparet lov og evangelium sammenfatter i høy grad Luthers tenkning om forkynnelsen. Guds fremmede gjerning, ved loven, er alltid medspiller i forkynnelsen. I postilleprekenen om fariseeren og tolleren utfoldes dette rent tematisk. Fariseeren måtte oppleve lovens gjerning – Ordets sverd – hvis han skulle bli rettferdiggjort:
”Men se her hvor dypt Guds sverd går ned i hjertets grunn.”[16]
I sin preken mot antinomistene går han kraftig til felts mot noen som tok ham til inntekt for en forkynnelse uten loven. I flere rekker av teser gjendriver han dem
”der har vovet at drive Guds lov eller de ti bud ud af kirken og henvise dem til rådhuset.”[17]
Forkynnelsen skal holde loven fram. Den forskrekker samvittighetene. Den viser folk hva synden er og er nødvendig om de skal føres til tro på Kristus og eie barnekår hos Gud. Her er et samspill mellom lov og evangelium. Dette skal ikke utvikles på en mekanisk måte. Ånden ordner med lovens og evangeliets virkning i hjertene. Lov og evangelium hører også sammen når predikanten skal formane til et hellig liv. Dermed er vi over på temaet-
Kristus som gave og eksempel
Et mål for mange av Luthers prekener er å "egge" til tro og kjærlighet. Gang på gang møter vi begrepsparet gave og eksempel (om Kristus) og det motsvarende begrepspar tro og kjærlighet om vår respons.[18] Endatil i juledagsprekenen, der Kristus for oss er hovedsaken, skriver han om kjærligheten:
”Slik skal også et kristelig liv øve seg i kjærlighet, glemme seg selv og sitt eget, og bare tenke på nestens nytte og velferd.”[19]
Men Kristus som eksempel må ikke forveksles med selve evangeliet. For
”kjernen og hovedstykket i evangeliet er at du, før du fatter Kristus som eksempel, antar og erkjenner ham som en gave Gud har gitt deg til eiendom”.[20]
At formaningen til kjærlighet igjen fører den troende til ny erkjennelse av hans syndighet, er han klar over. Men det er forskjell på de tilskyndelsene som ligger i de katolske helgenlegendene, og de som ligger i evangelietekstene om Jesus. For liksom Jesus ga seg selv som gave til oss, skylder vi å være en gave til vår neste, hjelpe og støtte ham.[21]
Luthers form
Luther frigjorde seg fra alle metodiske bånd som preget den skolastiske prekentradisjon. Han var samtidsnær og eksemplifiserte med konkrete saker og begivenheter både innen kirkelivet og det sosiale liv. Med enkelhet og frodighet møtte han vanlige tilhørere i deres trosliv. "Enkelt og barnligt og folkeligt og hverdagsagtigt".[22] Prekenen skal stiles til Hans og Grethe. Han levendegjør stoffet for å holde tilhørerne fast ved sitt emne.[23] Men middelalderens "artes praedicandi" – prekenkunster – har han lagt på is. Han tar ofte for seg teksten vers for vers. Men han stanser stadig opp ved noen av tekstens tyngdepunkter. Dette gir noen ganger en uryddig disposisjon.
Luthers prekener er heller ikke fri for allegoriseringer. Hvis han finner det tjenlig for å illustrere et poeng, tyr han gjerne til enkelthistorier fra GT på en måte som er skivebom, rent eksegetisk. Men dette er han klar over selv. Når en skal understreke og bekrefte troens læresetninger, er ikke allegorier og bilder til noen hjelp. Da er det behov for bevis og vitnesbyrd som kan tas fra kilder i Den hellige Skrift selv. For hvem som helst kan tolke eller forestille seg bilder og allegorier etter som det passer en selv, sier han.[24]
Noen vise ord til slutt
Når det nå nærmer seg slutten av denne artikkelen, passer det kanskje å understreke et siste poeng fra Luthers råd til predikanter:
”En god talers pligt og kjendetegn, er at holde op når man helst hører ham … Men når man hører med fortrædelighed og uvilje og gjerne vil, at han holdt op og kom til enden og slutningen, da er det et dårlig tegn.”[25]
[1] Yngve Brilioth (1945): Predikans historia, Lund: Gleerups, s. 93.
[2] Luther, Martin, (1539): Fortale til første bind af de tyske skrifter, i Niels Nøjgaard, red. (1962): Luthers skrifter i udvalg bind I, København: Gads Forlag, s.47. (Heretter benevnt "Luther, 1539")
[3] Luther (1539), s.47-48.
[4] Henrik Ivarsson (1973): Predikans uppgift, Lund: Håkan Ohlssons, s.18.
[5] Brilioth lar det profetiske aspektet være ett av tre "grunnmoment" i all sann forkynnelse, se Brilioth, s.7.
[6] Ivarsson, s.78.
[7] Hägglund, Bengt (2002): Arvet från reformationen – teologihistoriska studier, Göteborg: Församlingsförlaget,s.125.
[8] Luther, Martin (1521/1549): Kirkepostillen. Utgitt under tittelen Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier (1968), Oslo: Det evangelisk lutherske kirkesamfunn, s.30. (Heretter benevnt "Luther i Kirkepostillen".)
[9] Luther i Kirkepostillen, s.75.
[10] Luther i Kirkepostillen, s.266.
[11] Ivarsson gjør grundig rede for dette aspektet ved Luthers forkynnelse, se Ivarsson, s.23-37
[12] Gjengitt i Nørager Pedersen, A. F. (1980): Prædikenens idehistorie, København: Nordisk Forlag, s.145.
[13] Denne "sermonen" er et av Luthers tidlige skrifter (utgitt 1 nov 1519) og er gjengitt i Normann, Sigurd, red. (1931) Hovedverker av den kristne litteraturen, bind III, Martin Luther, Oslo: Lutherstiftelsens forlag.
[14] Luther (1519), s.115.
[15] Luther (1519), s.123.
[16] Luther i Kirkepostillen, s.435.
[17] Luther, Martin (1539): Mod antinomerne, i Højlund, Asger Chr. Vigilius, Niels Ove og Sanggaard, Johannes (Credo Forlags Lutherudvalg) red. (1992): Troen og livet, i serien Martin Luther. Skrifter i udvalg, København: Credo Forlag, s.182.
[18] Se uttrykksmåter Luthers prekener gjengitt i Kirkepostillen, s.139; s.353; s.358; s.446; s.464
[19] Luther i Kirkepostillen, s.83.
[20] Luther i Kirkepostillen, s.30.
[21] Hägglund, s.133.
[22] Nørager Pedersen, s.144.
[23] Brilioth, s.100.
[24] Utdypes i Luthers forelesninger over Første Mosebok, gjengitt i Pelikan, Jaroslav red. (1970): Lectures on Genesis, volume 6, (Chapters 31-37) i Martin Luther’s Works, St. Louis: Concordia Publishing House.
[25] Fra Tischreden, 1540, gjengitt hos Nørager Pedersen, s.144.
Litteraturliste:
Brilioth, Yngve (1945): Predikans historia, Lund: Gleerups.
Hägglund, Bengt (2002): Arvet från reformationen – teologihistoriska studier, Göteborg: Församlingsförlaget.
Højlund, Asger Chr. Vigilius, Niels Ove og Sanggaard, Johannes (Credo Forlags Lutherudvalg) red. (1992): Troen og livet, i serien Martin Luther. Skrifter i udvalg, København: Credo Forlag.
Ivarsson, Henrik (1973): Predikans uppgift, Lund: Håkan Ohlssons.
Luther, Martin, (1539): Fortale til første bind af de tyske skrifter, i Niels Nøjgaard, red. (1962): Luthers skrifter i udvalg bind I, København: Gads Forlag,
Luther, Martin (1519): Om å berede seg til døden, i Normann, Sigurd red. (1931) Hovedverker av den kristne litteraturen, bind III, Martin Luther, Oslo: Lutherstiftelsens forlag.
Luther, Martin, (1539): Fortale til første bind af de tyske skrifter, i Niels Nøjgaard, red. (1962): Luthers skrifter i udvalg bind I, København: Gads Forlag.
Luther, Martin 1521/1549 Kirkepostillen Utgitt under tittelen Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier (1968), Oslo: Det evangelisk lutherske kirkesamfunn.
Nørager Pedersen, A. F. (1980): Prædikenens idehistorie, København: Nordisk Forlag.
Pelikan, Jaroslav red. (1970): Lectures on Genesis, volume 6, (Chapters 31-37) i Martin Luther’s Works, St. Louis: Concordia Publishing House.
