Da Jesus Kristus ble vår bror,
Kyrieleis,
da ble Maria vår egen mor,
vår Far ble ham som i himlen bor,
Jesus og Maria.
I stallen fant Guds moder ly,
Kyrieleis,
hun fødte ham i Davids by,
da var all verden som født på ny,
Jesus og Maria.
Ved Ånden fødes Gud og mann,
Kyrieleis,
hun fødte ham i Juda land,
og vi ble født utav dåpens vann,
Jesus og Maria.
Børre Knudsen er, som jeg tidligere har nevnt, en klassisk teolog og salmedikter. Jesus er sentral, og det er inkarnasjonen også. Slik blir det helt naturlig for Knudsen å dikte salmer som også innebærer Maria, Jesu mor. For eksempel som i julesalmen ovenfor.
Og som vi har sett på tidligere, var brudemystikken svært viktig for Knudsen. Og det finnes i brudemystikken en overgang til Jomfru Marias plass i Børre Knudsens diktning.
For Maria er i den kristne tradisjon ikke bare Jesu mor, men også et bilde på den kristne menighet, og likeså et bilde på den nye Eva. Noe Knudsen viser ganske tydelig i sin diktning om Maria. For mange protestanter, og kanskje for oss, kan måten Knudsen synger om Maria på bli litt vel kraftig kost. Her et utdrag fra en av hans Maria-salmer, som egentlig har syv vers:
Maria skjønn, du er din faders brud,
din brudgoms moder, sønnens datter,
Guds tjenerinne svanger med sin Gud,
en visdom ingen tanke fatter!
Guds visdom du! O jomfru skjønn.
du føder nu av evighet Guds sønn!
Hill deg Maria, full av nåde.
Du danser for Guds åsyns edle prakt,
hans viljes vevre kunstnerinne,
og i ditt skjød er Ordets kime lagt,
den sæd skal Leviatan binde!
ja du har valgt den gode del –
han knuser Slangens hode med sin hæl!
Hill deg Maria, full av nåde.
Maria, du er Guds Jerusalem
i pinsedagens fødselssmerte,
Guds brud og menighet blir til av dem
som bærer Ordets sverd i hjertet;
hva slik i pine bryter ut
er født av Ånd og vann og blod av Gud!
Hill deg Maria, full av nåde.
Du selv ble født i denne fødsels nød,
din egen Sønn så blidt deg trøster,
han vederkveger deg med vin og brød
og kaller deg sin brud og søster.
Nu hviler verdens liv med lyst
som myrrakulen mellom dine bryst,
Hill deg Maria, full av nåde.
Inkarnasjonen er et sentralt aspekt i Knudsens diktning. Hos ham er inkarnasjonen og jomfru Maria naturlig nok tett sammenvevet. Dette er en tematikk som skiller Knudsen fra lutherske salmediktere med deres diktning omkring jomfru Maria. I salmen ovenfor finner vi en salme som kunne gått rett inn i romersk-katolske salmebøker, og noen av Knudsens salmer har gjort nettopp det. Han har flere salmer i Lov Herren – den norske romersk-katolske salmeboken. På luthersk hold, i hvert fall her på berget, må man vel kunne si at de ble møtt med en viss skepsis eller stillhet.
I denne salmen møter vi en ganske annerledes omtale av Maria enn det vi er vant med i luthersk salmediktning. Maria blir her noe mer enn bare Jesu mor, misforstå meg rett. Her blir Maria også et bilde på Kirken, idet hun samtidig er brud og moder, et motiv vi finner igjen hos f.eks. kirkefedrene. Hver strofe avsluttes med engelen Gabriels hilsen: «Hill deg Maria full av nåde.», som vi jo også kjenner fra den romerske Ave Maria-bønnen. Selv sier Knudsen dette, litt humoristisk, om sin Maria-diktning: «Skal man først prise Herren, så synes jeg godt man kan gi mora hans litt også.»
Når det gjelder akkurat denne salmen er det elementer man kan stille spørsmål ved. For eksempel i tredje linje av den første strofen: «Guds tjenerinne svanger med sin Gud…». Her kan det høres ut som om Knudsen sier at Gud besvangrer Maria, på samme vis som mann og kvinne, at Gud bidrar med sædcellen og Maria eggcellen. En slik tolkning av inkarnasjonsdogmet vil være problematisk og ikke i tråd med en klassisk forståelse av inkarnasjonen.
En annen, og sannsynligvis, mer riktig forståelse av strofen vil være at Maria bærer Gud i magen, for å si det enkelt. Dette er nok en mer riktig tolkning av forfatterens intensjon, og ikke minst mer i tråd med forståelsen av Maria som Teotokos, Gudfødersken, som vi finner igjen hos kirkefedrene. I siste strofe av salmen ser vi at Knudsen bruker Høysangens ord for å tolke Maria.
For opp gjennom historien har Maria ikke bare stått for seg selv, som nevnt, men hun har også blitt brukt som bilde på blant annet kirken. Dette finner vi igjen hos Knudsen: Når Maria både kalles mor og brud. Opp igjennom har jo også Maria blitt kalt kirkens mor, jfr. blant annet kirkefaderen Cyprians kjente utsagn: «Den som ikke har Kirken som sin Mor, kan ikke ha Gud som sin Far.»
I salmen til Knudsen ser vi at Sønnen trøster sin mor, brud og søster. Alle bilder på den samme kirke. Trøsten skjer gjennom nådemidlene, i dette tilfellet, gjennom nattverden. Til slutt er det en referanse til Høysangen hvor det er bruden i diktet, Sulamitt, som priser sin brudgom. I salmen kan vi kanskje si at den troende får hvile ved Kirkens bryst, et tryggere sted kan vel ikke finnes, enn nettopp ved sin mors barm?
Knudsen kaller Maria for både «mor», «brud» og «søster», som vi har vært inne på. Maria blir altså et bilde. Et annet perspektiv som her dukker opp, om ikke så mye direkte, men litt mer indirekte, er tanken om Maria som den nye Eva. En tanke vi også kan finne i oldkirkelige kilder. For eksempel hos Justin Martyr og Ireneus. Slik vi kjenner det fra tanken om Kristus som den nye Adam. Slik Eva hørte til Adam, hører Maria til Kristus, bare med positivt fortegn. Hun har møtt den «rette mann» som vi var inne på under brudemystikken.
Brudemystikk og mariologi veves sammen i Knudsens diktning. I salmene hans florerer det av bilder og sammenhenger. Knudsen binder det hele sammen med inkarnasjon og frelsesverk. Slik kan bruken av Maria i diktningen kanskje forsvares ut fra et luthersk ståsted. Det pekes alltid på Kristus – og en vil nok ikke finne noe som direkte strider mot den lutherske bekjennelse. Men at ordbruken om Maria er uvanlig i luthersk sammenheng er enkelt å se både i denne og i andre salmer hvor Maria opptrer.
Slik sett er det ganske forståelig at ikke akkurat dette er salmene som kom inn i noen av de lutherske salmebøkene – sammen med en del andre åpenbare grunner. Men likevel har de kanskje noe å formidle, om en dyp teologisk sammenheng i skriften: om inkarnasjon og brudemystikk, og om frelsen som alene finnes i Guds og Jomfru Marias Sønn: Jesus.
