Igjen henter vi frem gull fra arkivet. Denne artikkelen ble første gang publisert i sept. 2018. God lesning!
Siden jeg selv ble kristen for 25 år siden har jeg lengtet etter å spre evangeliet om Jesus. Bibelen er tydelig på at vi har fått et oppdrag fra vår store Oppdragsgiver:
Gå (…) ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Matteus 28:19-20a
Dette er Oppdraget med stor O. Generelt sett er jeg av den oppfatning at vi legger for lite tid, energi og engasjement på misjon, i all fall på å misjonere i våre egne land. Det går med straks større budsjetter og mer tid og krefter på andre ting. Kanskje sekulariseringen ville avta om vi hadde begynt å prioritere ressursene vi har etter Oppdraget, gjøre vurderinger etter Oppdraget, og la dét ta styringen i større grad?
Min erfaring er at når vi glemmer Oppdraget, står vi i fare for at menighetsfellesskapet blir introvert.
De unådde menneskene her hjemme
Det lille fokuset på at vi trenger å spre evangeliet også i våre egne kretser har til en viss grad noe å gjøre med selvbildet vårt. Vi tenker lett at vi bor i den kristne delen av verden, i et land som har vært kristent lenge og som har mange kristne aner.
Det stemmer at kristendommen har påvirket mye i vårt land men det stemmer også at hvis utviklingen fortsetter slik som den gjør i dag, kommer kirken til å være kraftig marginalisert om 40 år. Hvis vi isteden begynner å se på landet vårt som et misjonsland, noe som vi med rette kan tenke om våre skandinaviske land, justeres perspektivet vårt. Vi bor i et land der det trengs pionérmisjonærer som driver med pionérmisjon.
Gud vil at alle skal bli frelst (1. Tim 2:4) og vi tilhører en folkegruppe som i stadig større grad er unådd.
Sverigeundersøkelsen
Hvert femte år foretas en statistisk tilstandsrapport om frikirkemiljøer i Sverige (http://www.efk.se/frikyrkokartan). Den forrige rapporten fikk vi sommeren 2016 og den oppsummerte utviklingen fra 2010 til utgangen av 2015.
Tallene viste for første gang at kurven har flatet ut og at frikirkene i Sverige reduseres noe. Det kan hende at vi står ovenfor en endring av en lang trend med nedadgående utvikling for kirken.
Undersøkelsen peker allikevel på to gjennomgående trender: 1) Det er de nyoppstartede menighetene som står for majoriteten av de positive, oppadgående tallene og 2) det er såkalte «migrantmenigheter», det vil si menigheter som primært besøkes av mennesker som er født i andre land, som står for den største veksten innenfor de ferske menighetene.
Undersøkelsen tar hensyn til «kirkeforflytning», det vil si at de positive resultatene ikke kommer av at folk bytter menighet, men at nye mennesker blir med i menighetene. Cirka 300 menigheter blir lagt ned i Sverige hver femårsperiode (som tilsvarer omtrent én per uke)!
Om man også ser på befolkningsveksten så trenger vi, for ikke å minske prosentvist i antallet kristne, cirka 250 nye menigheter frem til år 2030. Om vi legger til kompensasjonen for de menighetene som har blitt lagt ned, må vi plante 1150 nye menigheter frem til år 2030. Utfordringene med sekulariseringen i samfunnet vårt er veldig store.
Gjennom undersøkelsen har det vist seg i snart 20 år at det er de nyplantede menighetene som står for majoriteten av pionérmisjon i Sverige.
Ulike måter å tenke på om evangelisering og misjonering
Det finnes mange tradisjonelle måter å misjonere på og enkelte av dem fungerer veldig bra. Men om vi fortsetter å kun gjøre det vi allerede gjør, kommer sannsynligvis morgendagens resultat til å bli det samme som dagens. Vi er eksperter på å gjøre det vi gjør akkurat nå.
En del av det vi gjør, gjør vi veldig bra og det skal vi fortsette med. For å fortsette med å oppfylle misjonsbefalingen trenger vi imidlertid å gå en ny runde med oss selv, tenke nytt, revurdere prioriteringene våre og gjøre ting annerledes. Når vi tar initiativ, er det lett å benytte seg av gamle mønster som et rammeverk for planleggingen. Vi kan nok trenge å øve oss på å tenke utenfor boksen.
I et foredrag fortalte en kvinne at hun fikk spørsmål om hva hun ville gjort hvis det ikke fantes noen hindringer. I løpet av et kvarter formulerte hun visjonen om å begynne med hjemlevering av matkasser. I dag er dette et av Sveriges største firmaer innen hjemlevering av mat. Vi har lett for å ta utgangspunkt i hindringene (eller "boksen" om du vil) når vi planlegger kirkens misjonsarbeid. Kanskje trenger vi å oppmuntre dem i våre forsamlinger som gleder seg ved å tenke utenfor boksen, de som er uredde og vil tenke nytt.
Vi trenger kanskje også å støtte dem som vil "utenfor boksen". Til sist trenger vi kanskje å kaste et ekstra blikk mot dem som tilbringer hverdagen sin "utenfor boksen" allerede. Hvordan kom 1800-tallets misjonsarbeid i gang? Det var i alle fall ikke gjennom tanken "det har vi aldri prøvd før, så det bør vi nok ikke gjøre nå heller".
Tvert imot var folk villige til å ofre livene sine for å prøve ut en ny vei å dele evangeliet på. De brant for de gode nyhetene om Kristus fordi de selv var "grepet av Kristus" (Fil 3:12). Fra tid til annen sier man at den kirken som er døende sier "det der har vi aldri gjort" eller "det der har vi alltid gjort". Ved å først og fremst følge innarbeidede mønster og ikke prøve på noe nytt, har vi antakelig staket ut en stødig kurs for at sekulariseringen kan fortsette.
Hvordan har dere det i den sammenhengen som du tilhører? Kanskje dere som samles i din menighet, ungdomsgruppe, bibelgruppe eller bønnegruppe kan ta opp dette som et tema en kveld? Vær kreative, snakk om hvordan vi kan nå ut med evangeliet til flere der du bor. Hvis denne typen kreative utfordringer gjentas er det rart om vi ikke får se en aldri så liten forandring etter hvert, forhåpentligvis i positiv retning.
Den skumle endringen
Vi er ofte redde for forandring i kirken (så vel som utenfor). Frykten hindrer oss i å våge å ta nye initiativer både privat og i grupper eller menigheter. Oppfordringen fra Jesus er å ikke la frykten ta overhånd. Den som er redd, graver ned pundet sitt (Lukas 19). Jesus oppfordrer oss hele tiden til ikke å være redde.
Etter syndefallet er vi redde av natur. Vi er redde for å miste omdømmet, redde for menneskers dom, redde for å mislykkes. Det motsatte av frykt er ikke mot i Bibelen, men tro (Matteus 8:26). Tro på Ham som kaller på deg. Hans kjærlighet driver frykten ut (1. Joh 4:18), og den som lar tro og kjærlighet utgjøre drivkraften, får se mer av Guds plan (Gal 5:6). Be Gud om kjærlighet.
Guds nåde gir oss en margin å mislykkes på; jeg ble ikke sint på barna mine da de øvde seg på å gå og de falt. Jeg syntes det var fantastisk at de prøvde. De lærte det raskt. Tanken på foreldre som kjefter og smeller når deres små barn øver seg på å gå, er absurd.
Det Jesus slår ned på, er selvrettferdighet, vantro og vedvarende synd. Der det skjer noe, skjer også feil. Vi må ikke være blinde for at ett eller annet kan gå galt. En måte å tenke "innenfor boksen" på er å ta utgangspunkt i ressursene istedenfor Oppdraget. Disiplene hadde ikke stort da Jesus sendte dem ut for å forkynne i hele verden (Apg 1). Samtidig som de manglet alt, hadde de de ressursene som de trengte; de hadde Herren selv. Han gir alt vi trenger når vi søker Hans rike og rettferdighet (Matt 6:33).
Når vi gjør det som Gud har befalt oss å gjøre, gir Han oss også det vi trenger. Han har ikke gitt oss Oppdraget uten å også gi oss det vi trenger for å utføre det (Lukas 24:49). La oppdraget forme kirkens visjon. La strukturen og organisasjonen i kirken formes av måten oppdraget skal utføres på.
Jeg tror at spesielt unge mennesker jobber for lite med evangelisering og misjon. Man ansees for å være "ungdom" og skal helst bare sitte og lytte. Man skal spise kake og ha det trivelig frem til man fyller 25. Bruk tiden vel, sier Paulus (1. Kor 7:29). En tolvåring kan også lede lovsang. En trettenåring kan også styre miksebordet. La ingen forakte deg for din ungdoms skyld (1. Tim 4:12).
Misjonen og evangeliet
Rent personlig handler misjonsbefalingen om to spor. Til dels din personlige etterfølgelse; til dels dine personlige gaver og hvordan du bruker dem.
Etterfølgelsen, det første og på mange måter viktigste, har sin grunn og kraftkilde kun på ett sted, det er hos Jesus Kristus og i Hans nåde. Som kristne trenger vi å vende tilbake til denne grunnvollen hver dag og å utelukkende bygge på den (1. Kor 3).
Etterfølgelsens, det vil si frelsens eneste begynnelse og fullendelse er Jesus Kristus; vårt svar i troens lydighet til hans «kom til meg!». Hvis misjonsoppdraget får et snev av selvrettferdighet, skal vi ikke sysle med det. Hvis drivkraften vår er feil, trenger vi å be Gud om å omvende hjertene våre for å bli rotfestet i evangeliet.
Gud har det ikke travelt (men nå har han heller ikke, så langt jeg vet, velsignet sløvhet). Den som ikke er rotfestet i evangeliet, har vanskelig for å rekke det videre til noen andre innerst inne. Den som ikke selv hviler i Guds nåde gjennom Jesu blodoffer på Golgata, har vanskelig for å dele evangeliet i møte med andre (2. Kor 1:4).
I takt med at Gud fullbyrder sitt verk med oss mer og mer gjennom kraften i Hans Ord i evangeliet blir vi tryggere og tryggere i de løftene som Han har gitt oss, da kan vi hente trøst og kraft hos Jesus gjennom Åndens veiledning og lys. Kraften til å dele evangeliet kommer bare fra Jesus, fra Hans Ånd og Ord. Den som ikke er båret av dette og har blikket festet på Jesus vil ganske sikkert bli trøtt (Heb 12); ikke bare i streben etter å oppfylle misjonsbefalingen, men hele det kristne livet vil havarere ettersom det ikke bokstavelig talt er et kristent liv, det vil si et liv som bygger på Jesus Kristus.
En gjentatt innsats for evangelisering i Norden har sin eneste grunnvoll i Jesus. Ingen annen har makt til å forandre menneskehjerter og å skape den frelsende troen på Jesus, frelseren.
I takt med at vi følger Jesus lar Han også Åndens frukter vokse frem (Gal 5:22-23). Disse fruktene er kjennetegnene på etterfølgelsen og de er det «stille vitnesbyrdet» for verden som Ånden driver frem hos den som lar seg beskjære av Jesu ord. I takt med at vi blir tryggere i evangeliet og fastere i barnekåret hos Gud kan vi få hjelp til å bruke de gaver og begavelser som Gud har skjenket oss.
Det finnes mange ulike bibeltekster som snakker om at Gud gir oss ulike gaver (1. Kor 12, Rom 12, Ef 4) og kortfattet kan man si at den som har en viss begavelse også finner en viss mengde glede og letthet i å bruke gavene. Det betyr ikke at det ikke innebærer arbeid, bønn og slit å bruke gavene en er gitt, derimot kan du regne med at gaven du har fått, når den lengselen som Gud har lagt ned i deg kommer til uttrykk i menigheten og samfunnet i øvrig, så vil den komme til å peke på Jesus som et vitnesbyrd i verden når den blir brukt rett.
Forskjellige gaver kan utvikles på forskjellige måter og vi bør ikke låse oss i ett spor. Gud kan bruke deg på mange måter. Men hvis du for eksempel er musikalsk, kan du bruke den samme gaven på mange ulike måter. En grunn til at vi ofte kan være tilbakeholdne overfor misjonsbefalingen og at vi kan føle ubehag, er at vi ofte spontant tenker at det handler om en sak eller muligens mange ulike saker, men ikke noe akkurat du identifiserer deg med. Paulus sier deg da at gavene kommer til uttrykk hos hver og en (1. Kor 12). Samtidig har vi løftet om at vi har fått Ånden, som «gjør oss til vitner» (Luk 28).
Rent praktisk
Hvordan kan så du lyde Jesu ord i misjonsbefalingen, der du befinner deg? Kanskje er du en av dem som skal være med i oppstart av en ny menighet? Søk i såfall støtte og hjelp for denne lengselen. Be Gud om et team av medarbeidere som du kan jobbe sammen med. Prøv alltid å søke støtte først og fremst i din lokale sammenheng. Søk deg også til sammenhenger der du kan finne støtte og inspirasjon. Ingen av oss kan klare å gå alene. Paulus jobbet i team. Jesus sendte ut disiplene to og to. Du står sterkere når du står sammen med noen enn om du står alene.
Kanskje er du en av dem som skal jobbe med å fornye en eller annen del av et eksisterende arbeid i menigheten du går i, som kan øke fokuset på å vinne nye disipler i virksomheten du allerede er med i? Kanskje er du en av dem som har mange gaver som ikke har kommet til uttrykk? Be Gud om å blåse liv i nådegaven (1. Tim 4:14) og be Ham så om å få de riktige plattformer til å virke i den gjerning Han vil.
Hvis du søker Guds rettferdighet og Hans rike, vil oppgavene komme til å oppsøke deg. Du trenger ikke å søke innflytelse eller posisjonere deg, du kalles kun til å være tro mot Jesus i det lille Han har betrodd deg. Det er allikevel ikke galt å snakke med presten i menigheten din hvis du ønsker å hjelpe til med noe.
Fellesskapet i en menighet som del av en strategisk misjon i dag
Hvis man kommer til en menighet for første gang og ikke blir godt tatt i mot, skal det mye til for at man kommer tilbake selv om man er enig i budskapet man hørte. Til deg som er engasjert i en menighet, er et råd at du ikke først og fremst skal ta vare på vennskapsbåndene eller slektsbåndene, men misjonsbefalingen.
Det er en forskjell på kristent fellesskap og andre fellesskap. Se til at fellesskapet du er en del av er inkluderende. Invitér nye til å sitte sammen med deg på kirkekaffen. Vær praktisk. «Sånn som dere vil at andre skal gjøre mot dere», sier Jesus. Hvordan vil du bli møtt i en ny menighet? Tenk. Handle deretter.
La det være et finmasket garn i menigheten din slik at nye fisker blir fanget opp. Det finnes perioder i livet da menighetens fellesskap og kjærlighet er viktigere enn apologetiske argumenter for den kristne troen. Menigheten er et apologetisk instrument, et bevis på Bibelens sannhet. Vær praktisk.
Snakk om dette i menigheten din: Hvem har store sosiale nettverk? Det er veldig ofte ungdommer, studenter og unge voksne. De nye som kommer, kommer ikke først og fremst på grunn av evangeliseringskampanjer eller filmer de har sett. Det kan ha en effekt, men aller viktigst er den personlige relasjonen til en kristen; en venn, slektning, klassekamerat, studievenn, kollega eller lignende.
Det er ingen som kan erstatte deg som en del av Kristi legeme i kontakt med den som ikke kaller seg kristen ennå.
Frimodighet
Avslutningsvis tror jeg at vi trenger å være frimodige når tampen brenner. Vi får av og til spørsmålet om hvorfor vi er kristne. Vær ærlig da. Ikke skam deg ved evangeliet (Rom 1:16). Vær ikke redd for å fortelle om at det finnes synd i hvert enkelt menneskes liv som trenger å forsones. Og vær til sist frimodig i bekjennelsen av løsningen; Frelseren din og forsoningen hans ved sitt blod på korset.
Ikke gå i den fellen at du prøver å gjemme deg bak filosofiske argumenter. Jesus er ikke en filosof som du presenterer, Han er sann Gud og sant menneske, han har dødd og blitt reist opp fra de døde. Dette betyr ikke at trosforsvar er bortkastet. Apologetikk kan være nyttig å kunne i mange sammenhenger.
Likevel ligger ikke ansvaret om å overbevise din samtalepartner med gode filosofiske argumenter på dine skuldre. Bare Gud kan skape tro. Du er kun hans redskap, eller talerør om du vil. Det kan oppleves skummelt å skulle snakke med ikke-kristne om troen og vi kan innta forsvarsposisjon. Vær ikke redd. Frykt er ikke Guds vei. Vær åpen for den personlige forbønnens mulighet i møtet med et medmenneske. Gud helbreder og berører mennesker også i dag.
Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
