Publisert

Sanger og salmer som sjelesorg


Ca leselengde:
16 min

Med begrepet sjelesorg mener vi oftest samtaler om tro og liv under fire øyne, samtaler der konfidentens problemstillinger er utgangspunkt, og der innspill fra Guds ord på ulike måter trekkes inn og gis personlig adresse.

Sjelesorgbegrepet kan også brukes i videre mening og innholdsbestemmes som formidling av personlig, åndelig hjelp for eget og andres trosliv. Her er ikke ‘settingen’ nødvendigvis personlige samtaler. Også andre situasjoner og formidlingsformer kan ha samme sjelesørgeriske virkning og målsetting.

I denne artikkelen gjelder dette kristen sang og musikk. Vi vil gi temaet en historisk vinkling.

Husmøtenes vitnesbyrd

I barneårene var jeg ofte med mor og far på husmøter. Her var hovedinnslaget ‘frie vitnesbyrd’. Jeg oppdaget fort noe eiendommelig: At vitnesbyrdene ofte inneholdt en eller flere sangstrofer eller salmevers. Noen nøyde seg med å sitere fra en sang uten å føye til annet enn «Jeg vil lese et vers som har blitt godt for meg.»

Slik fikk jeg faktisk en viss innsikt i det emnet vi her vil ta for oss! Utsagn som ‘det har blitt godt for meg’ signaliserer jo at sangen hadde fått sjelesørgerisk betydning.

Salmenes bok som sjelesorg

Salmenes bok i Bibelen er en bønnebok full av klage og takk, tillit og tro, jubel og fortvilelse, lengsel og skuffelse. Hele spekteret av følelser finnes. Og det er dette preget som gjør den så kraftfull som ‘sjelesørger’.

Noen få eksempler setter oss på sporet.

Salme 73 skildrer sangeren Asafs store troskrise. Han holdt på å falle fra troen. Men han gjenvant visshet og glede. Og skildringen hans har mer enn en gang skapt gjenkjennelse. Folk har blitt med Asaf fram til det punkt der han sier: «Men for meg er det godt å holde meg nær Gud» (v.28)

Salme 8 taler rett inn i situasjonen til unge med lav selvtillit. «Hva er da et menneske, at du kommer ham i hu ... Du gjorde ham lite ringere enn Gud …» (v.5 og 6).

Salme 13 skildrer Davids nød i perioder da Gud virket taus.  Mer enn en gang har mennesker i krise opplevd det samme og i salmen nettopp funnet dristige klageord å bruke for å adressere fortvilelsen til Gud selv: «Hvor lenge, Herre? … vil du skjule ditt åsyn for meg?»

Salme 23 er hyrdesalmen framfor andre. Ordene herfra kan smyge seg inn i sjelslivet og gi trøst i utrygghet og kriser. Metaforen sau/gjeter gir perspektiv over livet vårt som troende mennesker. Ordene gir endatil lys over ‘dødsskyggens dal’ (v.4).

Salme 103 – er en oppmuntring til å prise Herren. Vi påminnes om alle hans velgjerninger. Ikke underlig at mange salmer og sanger avspeiler uttrykksmåter fra denne salmen. «Min sjel, min sjel lov Herren ..!» David ga travle mennesker til hjelp å ‘fokusere’ riktig.

Slik kunne vi ta for oss salme etter salme. Sammen med innholdet løfter poesien sjelene opp mot himmelen.

Sanger ‘til oppbyggelse’

La oss ta med et par glimt også fra NT.

Paulus brukte aldri ordet sjelesorg. Men saken er overalt tydelig til stede. I Ef 5,19 omtaler han eksplisitt verdien av samtidens kristne sangskatt ved hjelp av  tre begreper: sanger og salmer og åndelige viser. Ved disse skal vi tale til hverandre, styrke hverandre i troen, undervis hverandre om grunnsannhetene i troen og trøste hverandre (jf. Kol 3,16).

Hver gang jeg leser disse tekstene, tenker jeg på vitnemøtene i min barndoms misjonsmiljø. Salmetekster rører ofte ved helt eksistensielle spørsmål og involverer både følelser, tanker og vilje.  Hele spekteret aktiveres – og sangene anvendes til gjensidig oppbyggelse.

Johannes åpenbaring viser hvordan livet i himmelen er preget av poesi og sang. Overalt finner vi innholdsmettet sang for Guds ansikt. Den maler for oss en stor og pålitelig Gud og en frelser som forbarmer seg over syndere. «De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner» (Åp 5:9).

Den kristne sangen «shapes faith, heals brokenness, transforms lives», er det sagt. 1 Den former trosforestillinger og gjør teologien hjertenær. Slik er det med den himmelske lovsangen som vi får smaken av i Åpenbaringsboken.

Fra kirkehistoriens innerside

Kirkehistorikere har dessverre sjelden behandlet sangens store betydning for menighetsliv og sjelesorg. Men sporadisk får vi noen glimt. Kildene lar oss nemlig noen ganger høre toner fra ‘kirkehistoriens innerside’ der lovsangen lyder.

Det lille glimtet som hedningen Plinius ga (rundt år 110) fra Bitynia ved Svartehavet, er interessant. Han hadde vært vitne til sjelesorg (i utvidet mening) i det kristne søndagsfellesskapet og skrev til keiser Trajan: «De synger sanger til Kristus som til en Gud.»

Omtrent tre hundreår senere skjedde noe i Milano i Italia. Keiserinnen kom ed sine soldater og krevde nøkkelen til en kirken. Biskop Ambrosius (339-397) svarte nei. Men han gjorde mer. Han skrev sanger og organiserte fellessang i kirken. De kristne sang, fylt av Åndens glød, forteller Augustin (354–430). Sangen var deres våpen. Med den styrket de seg selv, og med den vitnet de for soldatene. Keiserinnens plan måtte skrinlegges.

Det var en tid etter denne episoden at Augustin ble en kristen:

«I de dagene ble jeg ikke trett av å skue din dype visdom og fryde meg over ditt underfulle råd til frelse for menneskene. Hvor jeg gråt da jeg hørte dine salmer og sanger! Hvor sterkt det tok meg når de vakre salmetonene bruste gjennom din kirke! Tonene strømmet inn i ørene mine, sannheten fylte hjertet mitt, og dei saligste følelser bruste gjennom brystet. Tårene rant, og jeg syntes det var godt å få gråte ut.» 2

Det er ikke vanskelig å se hvordan salmestrofer øvde sjelesorg. De fikk stor betydning for ham som oldkirkens største kirkefar.

Sjelesorg for menigmann

Luther (1483–1546) fikk etter hvert bred erfaring i sjelesorg. Hans egne salmer (primært fra 1523-1524) kom som et stormvær og erobret folks hjerter. Men de var «nøye utarbeidede tekster med et klart anliggende» er det sagt. Dette ‘anliggende’ var ikke bare å spre lettlært religiøs poesi, men innprente selve det evangeliske grunnsyn. Luther visste at teologiske diskusjoner ikke var nok. Salmene måtte formidle budskapet på en sjelesørgerisk måte.

Luther-salmer begynte snart å tone på gatenivå! Folk sang når de møttes, de sang på verksteder, de sang på torgene. Salmene var ofte jeg-salmer. Det var den frigjorte Luther som sang, og sangen skapte frigjorte kristne.

I djevelens vold jeg bundet lå,
fordømt så var jeg, til døde,
og mine synder de lå meg på,
jeg hadde stor angst og møde;
jeg sank og stadig dypere ned,
det var ei råd eller salighet,
i synden var jeg unnfanget.

Og så kommer versene om forsoningen, rettferdiggjørelsen og troslivet. 3

Salmen uttrykker selve grunntanken i Luthers senere oppgjør med Erasmus fra Rotterdam.

Sjelesorg? Ja. For dem som slet med å ‘få til’ sin kristendom, var dette den rene balsam. Om Luthersalmen Guds sønn er kommet til oss ned ble det en gang skrevet:

«… salmen er en enfoldig og grei forklaring på den fornemste artikkel i den kristelige lære. Rett forstått gjør den Kristi ære herlig og stor og skjenker de troendes samvittigheter den fornødne og rikeligste trøst …  -.» 4

I år 1542 (eller 1543) lå flere titalls danske fiskere i havsnød på noen isflak i Nordsjøen. Biskop Palladius 5 forteller:

En fattig fisker ved navn Hans Bentsøn ropte: «Kjære brødre og gode naboer. La oss ikke falle uti mishåp for det at vi skal dø i dette vann. La oss se om vi har noen tid hørt Guds ord i vår livstid, det er det det gjelder om nå.

Og så sang de to Luthersalmer som de husket fra kirken, den siste var en av Luthers begravelsessalmer. Biskopen kommenterer:

De hadde flittig hørt Guds ord i deres velmakt. Derfor kunne de nå sette tro til det og trøste seg med det, og visste vel at deres sjel ikke skulle fordømmes, skjønt deres legemer skulle ligge og kastes og synke i det vann til dommedag.

Så gjengir han noen ord fra dem som skjønte de skulle omkomme, ord ropt til naboene som ikke hadde havnet på små isstykker:

«Si til våre fattige hustruer og barn ‘god natt’ og se dem til gode for Guds skyld!» Så sa de hverandre god natt og falt så fra hverandre på isstykker og sank derhen uti Guds vold og nåde.

Palladius’ beretning viser hvordan salmesangen bevarte gudsordet i hjertene og anvendte det til trøst i dødsangsten. Hele 29 fiskere sang seg inn i døden med Luthersalmen på sine lepper den dagen.

La oss gjøre et sprang til Nord-Norge 150 år lenger fram i tid.

Da skrev Petter Dass (1647–1707) sine sanger over hvert enkelt ledd i Luthers lille katekisme. 6 Dette var kirkepedagogisk brukspoesi av ypperste merke. De nådde inn til ‘folk flest’ – slik mange av Luthersalmene gjorde.

Her var klare etiske utfordringer som traff hverdagslivet. Og her var ortodoks sjelesorg basert på Kristi forløsningsverk:

De engang avhandlede saker

man atter for retten ei drager.

Ei heller i Skriften befales

at gjelden skal to gang’ betales.

For menigmann som kjente på svakhet i fristelser, og som visste hva det var å falle i synd, ble dette sjelesorg som kom dem i ryggmargen gjennom utenatlæring.

Salmediktere med særlige gaver til sjelesorg

Blant mange og store salmediktere fra Danmark vil vi løfte fram Hans Adolf Brorson (1694–1764). Hos ham finner vi trosopplæring med hjertespråk. Et eksempel er begynnelsen av den jublende salmen ‘Guds sønn har gjort meg fri’:

Guds sønn har gjort meg fri

fra Satans tyranni,

fra syndestand, fra lovens bann

fra dødens skrekk og helveds brann.

Nå er ikke dette lenger lett tilgjengelig, rent språklig. Men ved en viss analyse kjenner vi straks hvilken sjelesorg han formidler. Brorson regner for alvor med Satans makt, men vet om Satans beseirer. Han vet hva det vil si å kjempe med kjødet og syndigheten. Men han kjenner også ham som har kjøpt oss fri fra loven.

Brorson hadde sittet ved mangt et dødsleie, men han var ikke tafatt i møte med fortvilelsen. Han forkynte Kristus som har beseiret døden og åpnet porten til himmelen for oss. Og denne sjelesorgen omgjorde han til poesi.

Vår egen salmeforfatter og salmebokredaktør Magnus Br. Landstad (1802–1880) hadde også et hjertenært språk. Gjennom årene har han fått kaste lys inn i mange mørklagte sinn. I en salme over Joh 3 tar han oss med like inn dit Jesus sitter i samtale med Nikodemus:

Å tenk, min sjel, å ha seg satt

ned ved den visdoms kilde!

Å tenk, en Nikodemusnatt

hos Jesus i det stille!

Det unnes deg som søker Gud,

og du skal gå fra møtet ut

med lys uti din frelses sak,

og annet lag

det blir på deg fra denne dag.

 

Hvem har forresten øvd sjelesorg ved begravelser bedre enn Landstad? Den salmen som lenge var hans begravelsessalme nr.1, ble skrevet en påskenatt under en epidemi. To av barna hans var døde.

Første verset handler om døden og mellomtilstanden. I et senere vers når han fram til klimaks i sin eskjatologi. Her har tekst og melodi funnet sammen i en enhet, og den troende får i enkle personlige ord lagt det kristne håp på leppene.

Jeg vet meg en søvn i Jesu navn,
den kveger de trette lemmer.
Der redes en seng i jordens favn,
så moderlig hun meg gjemmer.
Min sjel er hos Gud i himmerik
og sorgene sine glemmer.

Da treder Guds Sønn til gravens hus,
hans røst i all verden høres.
Da brytes alt stengsel ned i grus,
de dype havsgrunner røres.
Han roper: Du døde, kom her ut!
Og frem vi forklaret føres.

Landstad kjente ofte på syndige tilbøyeligheter. Det gjorde ham til en ekstra varmhjertet sjelesørger for mennesker som fortviler over sin syndighet.

Ser jeg i mitt eget bryst,
merker jordens dype smerte,
strid, forvirring, onde lyst,
kjenner dommen i mitt hjerte,
når jeg så i gråt må briste,
hvordan kan jeg Jesus miste?

Erfaringsdimensjonen

Religionspsykologer har forsøkt å kartlegge ulike sider ved menneskers religiøsitet. Mest kjent er C.Y. Glock (1919–2018). Han skjelnet mellom fem hoveddimensjoner ved religiøsiteten. Den som har vokst opp i et kristent miljø, overraskes ikke av disse dimensjonene:

  • Den intellektuelle dimensjonen (faktaorientert kunnskap).
  • Opplevelses- / erfaringsdimensjonen.
  • Trosdimensjonen
  • Den rituelle dimensjonen.
  • Konsekvensdimensjonen

Sangskatten i et kristenmiljø avspeiler egentlig alle disse dimensjonene. Og de som skriver, utgir og bruker sanger, bør ha et sideblikk til dem alle. Siden vi her tenker sjelesorg, er det naturlig å tenke at den kommer særlig til uttrykk i opplevelses- og erfaringsdimensjonen. Mange av de de beste sangene avspeiler erfaring. Fra nyere tid kjennetegner dette f.eks. både Trygve Bjerkrheim og Halldis Reigstad

Sanger i bønnelivet

En sjelesørgerisk side ved mange salmer og sanger er evnen til å ta oss med for Guds ansikt. Utenatlærte vers er gode å ty til når en ikke finner uttrykksmåter i bønnen, når en stotrer eller leter etter ord. Jeg har både i eget barndomshjem og i noen av de mange hjemmene jeg har bodd i som predikant, hørt hvordan salme- og sangstrofer kan prege bønnelivet. Siden denne artikkelen skulle være historisk forankret, nevner jeg to eksempler fra mine egne foreldres bønner:

Mor pleide å ta inn i bønnen et vers hun hadde lært på skolen:

Sørg, o kjære Fader, du,
jeg vil ikke sørge,
ikke med bekymret hu
om min fremtid spørre.
Sørg du for meg all min tid,
sørg for meg og mine,
Gud, allmektig, nådig, blid,
sørg for alle dine.

Salmen er skrevet av Ludæmilia Elisabeth , tysk grevinne (1640-1672), og hørte til blant de salmene som ble innlært i folkeskolen (grunnnskolen) gjennom flere generasjoner fram til min egen.

Men har dette med sjelesorg å gjøre?

Ja, både for den bedende selv og for dem som de kom i åndelig samtale med, f.eks. på syke- og dødsleier.

Et glimt fra Eritea

En eritreisk kristen kvinne skildrer barneårenes krigstid i et luthersk kristent hjem:

«Mor sang hele tiden. Fra morgen til kveld. Hun ropte til Gud gjennom sangene. Hun sang om savn og usikkerhet, hun sang sanger med spørsmål og svar. Hun sang: ‘Skal vi treffes hos Herren uten sorg?’ Og hun sang svaret: ‘Alle som har tvettet sine klær i Jesu blod, vil vi møte igjen og se ansikt til ansikt.’ Hun sang klagesanger og takkesalmer fra GT. Hun sang om Israels Gud som sitt vern og skjold. … Hun hadde lært sangene i den eritreiske lutherske kirken som hun tilhører.» 7

Sjelesorg?

Ja. Hun øvde det for seg selv og hun øvde sjelesorg for barna.

Sang og salmevers på prekestolen

Noen predikanter avspeiler rik erfaring fra sjelesorg når de preker. Taushetsplikten hindrer dem selvsagt i å utlevere enkelt-konfidenter. Men forkynnelsen over ulike tema farges av erfaringer fra sjelesørgeriske samtaler.

Men – og det gjelder også predikanter som ikke har mye erfaring med sjelesorg – sang- og salmestrofer trekkes inn og gir forkynnelsen en egen sjelesørgerisk innsikting. Med poetiske uttrykksmåter som avspeiler troserfaringer, som maler Kristus for hjertene, eller som går tett på med klare utfordringer, kommer de sjelene nær. Endatil vers med gammelmodige språklige uttrykk har kunnet bli til åndelig hjelp for tilhørerne – i alle fall om de ble utdypet med enkle forklaringer.

Konklusjon:

Poesien er en kunstart som i likhet med malekunsten appellerer til vårt indre liv. Musikken som ledsager tekstene, fungerer ofte som en bro. Den bærer budskapet med seg og lar ordene virke til sjelesorg.

Men skal sang og musikk fremme en sunn sjelesorg, må budskapet være bibelsk forsvarlig. Det må presenteres i hjertenære formuleringer og skape gjenkjennelse. Og det må aktualiseres slik at både lov og evangelium får gjøre sin gjerning i hjertene.

Målet er, som i all sjelesorg, å

  • hjelpe mennesker til hvile i troen
  • formidle en verdiskala som setter livets bekymringer inn i en bibelsk referanseramme
  • oppmuntre til frimodighet i ‘vandringen med Jesus’.

 


 

1. https://twitter.com/centercongsong/status/874711742949056515

2. Åsmund Farestveit og Einar Molland, Augustins bekjennelser, Oslo: Det norske samlaget, 1943, s. 210 (til bokmål ved meg).

3. Landstads reviderte nr.42, 2 og 8.

4. Jer. Weber, se Skaar I, s. 469 (språklig bearbeidet ved meg).

5. Peder Palladius (1503–1560) ble den første evangeliske biskopen i Sjælland da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1537. Omtalen av fiskerne er gjengitt i Kristen sang og musikk, bind II, spalte 358.

6. D. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier, i nyere tid bare kalt Katekismesangene. Petter Dass (1647–1707) kombinerte ortodoksi og folkelighet i sin diktning.

7. Tsega Gebretatiyos i Fast Grunn, nr.3, 2012, s.150.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent emeritus ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.
   Ressurser av Egil Sjaastad
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.