Publisert

Si nei til det sekulære verdigrunnlaget Hvilket verdigrunnlag får innpass i den kristne opplæringen?


Ca leselengde:
6 min

Kristne har alltid måttet forholde seg til konger, fyrster og regimer som har ønsket å kontrollere folks tro og tanker. I Sverige [forfatteren er svensk. red.anm] har vi menings-, ytrings- og religionsfrihet – samtidig som staten, kulturen og tidsånden jobber for sekularisering. Vi må være på vakt slik at ikke de sekulære dogmene siver inn i kristendomsopplæringen.

I mange land er det å være en bekjennende kristen forbundet med livsfare. Organisasjoner som Open Doors og Voice of Martyrs minner oss stadig på at det å følge Jesus kan føre til forfølgelse, tortur og til og med henrettelse. Det er med frykt vi tenker på situasjonen til millioner av verdens kristne. De vet noe vi ikke vet, om det Jesus sier i Matteus 10:

Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. Matt 10:38-39

Presset fra den sekulære staten

Statlig forfølgelse av den kristne kirke er Antikrists skygge fra fremtiden. Den er ikke vanskelig å få øye på, den er mørk og tett. For oss kristne i vestlige, liberale samfunn er situasjonen mer uklar. Vi lever i en samtid som er formet både i tradisjon og i opposisjon til den kristne kulturarven.

Vi fengsles ikke for å vitne om Jesu død og oppstandelse. Og selv om kristne i enkelte innvandrertette områder kan oppleve trakassering, frykter vi ikke sinte mobber som steiner oss eller kaster brannbomber inn i kirkene våre.

Men sekulariseringen er til å ta og føle på, både i kirke, myndigheter, media, arbeidsplasser og i utdanningssystemet. Den som ikke føyer seg kan miste både jobb og rykte.

Vi opplever en konstant dragkamp om oppdragelsen av barna våre. Med jevne mellomrom kommer det politiske forslag om at skoleplikten bør utvides slik at førskole også er obligatorisk for 5-, 4- og til og med 3-åringer. Partier på både høyre- og venstresiden ønsker å forby kristne skoler. For noen politikere er det en uønsket, men uunngåelig, konsekvens av å ville legge ned muslimske skoler. For andre – kan man mistenke – er problemene i muslimske skoler mest sannsynlig en kjærkommen unnskyldning for å legge ned de kristne skolene også, alt i likebehandlingens navn.

Vår tids idoler

I vår del av verden er det nettopp når det gjelder barna at spenningen mellom Guds rike og verdslig makt blir tydeligst. Hvem skal forme barnas sinn: statlige verdier og sekulære læreplaner eller familiens og menighetens kristne oppdragelse?

Selvfølgelig skal vi protestere når politikere vil legge ned kristne skoler. Selvfølgelig skal vi arbeide for å bygge og forvalte institusjoner som bygger på et kristent verdensbilde: barnehager så vel som folkehøgskoler, medier og forlag, omsorg og ungdomspsykiatri – for å nevne noe.

Men viktigere enn noe annet er evnen til å se klart: At vi ser og hører hva samtiden forkynner for oss, slik at vi ikke ubevisst lar den samme tankegangen gjennomsyre kristendomsopplæringen, både i familien og i menigheten.

Jeg tenker på de to nært beslektede begrepene identitet og selvrealisering. Vår tids viktigste verdi, som det er absolutt enighet om i majoritetssamfunnet, er at selvrealisering er livets høyeste gode. Det kan beskrives som individets rett og mulighet til å forme sitt eget liv, til å ta sine livsvalg basert på oppfatningen av egen identitet og følelsen av hva som er utviklende og tilfredsstillende. Og identitet – hvem man egentlig er – må hver enkelt oppdage, bestemme og definere selv.

Dette paradigmet fores våre barn med fra førskolealder, først forsiktig, så stadig mer eksplisitt. Vi ser den mest absurde konsekvensen i det skremmende antallet unge jenter som tror de faktisk er gutter, i det økende antallet stemmer som ønsker å normalisere polygami, i den økende opinionen til fordel for surrogati, i de skyhøye skilsmissetallene, i abortstatistikken.

Ikke et blankt ark

Mange troende motsetter seg naturlig nok denne ekstreme manifestasjonen av identitet og selvrealisering, men spørsmålet er om vi er i stand til å utfordre selve tankegrunnlaget. Til tross for gode intensjoner ender vi noen ganger opp med en undervisning som er urovekkende lik det sekulære verdigrunnlaget.

Kanskje snakker vi med barna på søndagsskolen om å få lov til å være akkurat den du er, at Jesus elsker alle, selv om vi er forskjellige, han har skapt oss. Vi kan snakke med unge mennesker om at Gud ønsker å bruke deres gaver og talenter i sitt rike. Vi snakker om disippelskap som en spennende reise hvor alt kan skje. Alt er sant – men det er ikke hele sannheten!

Vår identitet er at vi er kalt til å være Guds barn. Vi vet hvem vi er fordi vi vet hvem faren vår er. I Salme 139 beskriver kong David poetisk hvordan Gud alltid har kjent oss:

Du skapte mine nyrer ... beinene i kroppen min var ikke usynlige for deg da jeg ble dannet i det skjulte.

For du har skapt mine nyrer [...] Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Sal 139:13, 15

Dette er en salme om identitet, om ekte identitet, og den ender med en bønn til ham som kjenner oss, og som vet sannheten om oss:

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker! Se om jeg følger avguders vei, og led meg på evighetens vei! Sal 139:23-24

Skal jeg ransake meg selv for å finne ut hvem jeg er – eller skal jeg la Gud ransake meg for å lede meg på hans vei? Bør jeg se innover eller oppover for å forstå hvem jeg er? Dette er to diametralt forskjellige tilnærminger og budskap.

Skje din vilje, ikke min

Og disippelskap, det handler ikke først og fremst om å få utløp for talentet sitt. Det er ikke sikkert at de som er retorisk begavede og trives på talerstolen alltid er kalt til å forkynne Ordet. Kanskje er den musikalsk mindre begavede mer egnet til å lede lovsangen foran Lammets trone enn den som har spilt på verdens store konsertscener. Den som føler seg litt bortkommen blant barn kan være den som kan si noe virkelig viktig i menighetens juniorgruppe.

Disippelskap er å selge alt og følge Jesus, det er å gi opp enhver forestilling om hvem jeg er og hva jeg har krav på, og i stedet la ham forme meg. Det er å la Gud utstyre meg for det han kaller meg til å gjøre – i stedet for at jeg villig tilbyr Gud å bruke talentene mine.

Den store faren for oss i Sverige i dag er ikke at staten skal konfiskere kirkene våre og forby kristendomsopplæring i hjemmet. Den virkelig overhengende faren er at vi lar den offentlige ideologien sive inn i våre hjem og kirker uten engang å yte motstand.


Artikkelen er først publisert i det svenske tidsskriftet Till Liv, og oversatt fra svensk. Den ble første gang publisert 28.september 2022.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Aktuelt

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Susanna Birgersson.
  Susanna Birgersson er frilans journalist og debattør. Hun er gift med Erik og har tre gutter. De bor i Åhus i Sør-Sverige.
   Ressurser av Susanna Birgersson
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.