For litt over to år siden kom en beskjed som snudde opp-ned på tilværelsen vår. Skolene og kontorene stengte, kirkene ble lukket og låst, og hjemmets fire vegger ble vårt tilfluktssted. Vi ble preget av engstelse og usikkerhet; hvor lenge kommer dette til å vare? Hvilke konsekvenser får det? Det var frustrerende å være så lite i bevegelse utenfor hjemmet, og redusere den sosiale kontakten så betydelig.
Men etter hvert kunne vi begynne å erfare noen positive sider også. Plutselig var det ikke noe man hele tiden skulle rekke. Fra å leve i en konstant tidsklemme hadde man nå et hav av tid.
Fra kirkens side ble det en ny hverdag, selv de som ikke hadde særlig digital kompetanse måtte nå bare hoppe i det og finne løsninger for å nå ut via nye plattformer. Streaming av gudstjenester og andakter ble den nye virkeligheten.
Nå som pandemien ser ut til å være over for denne gang er det på tide å gjøre opp status; hva er egentlig sunne og gode praksiser for troslivet nå som vi vender tilbake til en mer normal hverdag?
Det har aldri blitt tydeligere for meg at noe helt umistelig i livet som etterfølger av Jesus er det fysiske fellesskapet. Tilbudene på nett er mange og gode, og man har lenge kunnet shoppe både musikk og forkynnelse – også før pandemien. Men uten fellesskapet mangler noe fundamentalt. Hvis vi ser hvordan Skriften taler om dette, så brukes det organiske bilder; Jesus taler om vintreet og grenene. Paulus sin favoritt er kroppen. Dette er ikke bare poetiske vendinger, de omtaler realiteter. Det er i fellesskapet med søsken vi hører hjemme, og det finnes ikke noe digitalt som kan erstatte det. Det er store løfter knyttet til det å være samlet i troen; «hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matteus 18:20) Det er noe annet enn å være alene foran en skjerm.
Og kanskje kan vi lære oss noe om trofasthet? Menighetsliv kan også fort bli en shopping-arena, hvor vi dras mot det nyeste og kuleste, med blikket festet på hva jeg får igjen for det. Men hva med at jeg kan få bety noe for fellesskapet i trofasthet? Uten dette kommer vi ikke tett inn på hverandre, og da lærer vi ikke hverandre godt nok å kjenne til å kunne bære hverandres byrder. Kanskje kan dette bli en tid for vekkelse? Vekkelse er jo tradisjonelt at de kristne våkner fra sin åndelige søvn, og innser hva som er viktig. Og når vi samles og bygger solide og varme fellesskap kan nye finne veien inn.
Det aller mest sentrale samlingspunktet finner vi i samlingen om Herrens bord. Der virkeliggjøres det faktum at vi er mer enn et interessefellesskap, eller noen som deler en hobby. Der samles «menigheten i himmelen og på jorden» – og vi får en smak av hva det vil si å være en del av et fellesskap som sprenger grenser i tid og rom. Det kan ikke erstattes av noe kroppsløst substitutt.
Men da kreves det av oss at vi ikke faller for bekvemmelighetens fristelse. For det er jo ikke til å stikke under en stol at pandemien var en gylden anledning til å bli hjemme i sofaen – slippe å drasse med seg motvillige barn, og bare ta det rolig. Men når vi først har overvunnet kampen mot dørstokkmila kjenner vi jo at det gjør oss godt, ikke sant? Når vi har funnet veien til fellesskapet kan vi finne en opplevelse av å høre hjemme.
Men hva med de mer personlige sidene av troslivet? Det sedvanlige refrenget er at vi ikke har så mye tid til bønn og bibellesning som vi skulle ønske. Det har i alle fall jeg stemt i mer enn en gang. Men hva skjedde da når tid var det vi hadde aller mest av? Ble det så mye bedre? Jeg tror; kanskje heller tvert imot. I alle fall for veldig mange. For det er nok ikke tiden som er hovedproblemet. Det er heller struktur og rutiner. For under en tilværelse hvor all tiden flyter sammen som en grøt er det nettopp dette som blir skadelidende, fordi alt av rutiner og struktur forsvinner. Mange har satt slike rammer opp som motsetning til det mer populære begrepet «frihet», men det tror jeg er en falsk motsetning. Uten struktur og rutiner fungerer vi ikke.
Nå begynner kalendrene å fylles opp igjen i full fart, da kan det være nyttig å gjøre noen refleksjoner rundt hva vi skal fylle dem med. Det gikk jo stort sett bra da det ikke skjedde så mye i livene våre, kanskje vi skal vurdere om vi trenger å være med på absolutt alt? For tiden er ikke bare noe du har, den er noe du tar. Og gjør du ikke det, så tas valgene for deg. Så mitt tips er å innføre struktur og rutiner for bibellesning og bønn. Kanskje du skulle se nærmere på tidebønn? Altså bønn til faste tider. Det er en eldgammel tradisjon, som jeg tror har mye for seg i våre dager med høyt tempo. Hvis du vil gjøre det skikkelig kan du investere i en tidebønnsbok, da ligger rammene klare for deg. Så kan du legge inn så mye frihet du bare vil i de rammene! Men lar vi tilfeldighetene råde blir det fort en salderingspost, for da er det alt det andre som fyller tiden vår i stedet. Og da er vi tilbake til det velkjente refrenget; vi har ikke tid.
For å oppsummere: ta tilbake gleden over fellesskapet. Når vi har fått en smak av hva det vil si å miste det, må vi lære oss å bruke det som om det var det kjæreste vi hadde. Og ta vare på de positive sidene av den isolerte tilværelsen; du trenger ikke få med deg alt som skjer. Du kan holde et lavere tempo, og heller rydde plass til de gode vanene i troslivet. Det er sunt, både for kropp, sjel, og ånd.
