Når jeg nå ser tilbake på studietiden min på Fjellhaug internasjonale høyskole er jeg først og fremst takknemlig. Jeg lærte mye både gjennom forelesninger og mer praktiske fag, og opplevde at jeg fikk en utdanning med høyt faglig nivå.
Kanskje spesielt takknemlig er jeg for alle lærerne som tok seg tid til å snakke når vi elever ønsket å drøfte et teologisk problem, en oppgave vi ikke var helt fornøyd med vurderingen av, eller bare hadde behov for å sette ord på hvordan vi hadde det.
Den gang da var jeg nok mer kravstor. Jeg ønsket for eksempel mer personlig oppfølging av mitt åndelige liv, og mente ledelsen burde kvitte seg med lærerne jeg ikke syntes var alt for spennende. Men etter å ha modnes litt, og vært i arbeidslivet selv noen år, sitter jeg mer igjen med en takknemlighet over at de prioriterte oss såpass høyt som de faktisk gjorde.
Underholdningskvelder
Ikke alt jeg lærte klarte jeg å se verdien av heller. Da jeg studerte var Fjellhaug i en omleggingsprosess der de gikk over fra å kun levere en misjonærutdanning, til å bli en høyskole som leverte en teologiutdannelse med offentlig godkjent master.
Siden noe av det gamle fortsatt hang igjen, hadde vi elevene de første par årene ansvar for underholdningskvelder og sosiale tiltak i tillegg til studiene – gjerne sammen med bibelskolen. Jeg husker jeg opplevde disse som en plage og et unødvendig tidssluk. Siden det var flere av oss «seriøse» som kjente på dette, ble de avskaffet etter hvert.
Senere har jeg lurt på om det var en god avgjørelse å høre på oss. De «kristenjobbene» jeg har hatt i etterkant av studiene, har aldri involvert bare bibelutleggelse, men samtaler, leirer, reiser og arrangementer. «Utdannelsen» min fra slike sosiale arrangement har sånn nesten vært like viktig som selve teologistudiet.
Kanskje er det ikke studiestedet sin jobb å levere en slik ballast inn i arbeidslivet, men disse sosiale tilstelningene utviklet oss på et område jeg har hatt stor nytte av å bli utfordret på. Jeg er uansett glad for at jeg var mye med på leir i ferier og friperioder, slik at jeg også fikk en innføring i rammene budskapet ble formidlet i.
Åndelig veiledning
Noe annet vi var innom, og som jeg ikke helt klarte å se verdien av underveis i studiet, var åndelig veiledning og retreat. Det er noe jeg har brukt mye tid på i etterkant. Kanskje spørsmålet «hvordan kan jeg skape/beholde et godt personlig trosliv i en kristen tjeneste?» burde vært litt høyere oppe på dagsorden. Det er ikke sikkert jeg hadde skjønt verdien av det der og da, men dette er en av de spørsmålene som har fulgt meg siden jeg startet i en kristen fulltidsjobb. Her finnes det jo mer dyptpløyende svar enn bare å sette seg ned med «Bibel og bønn».
Både oppgaver som økte min sosiale evne, samt undervisningen som senere hjalp meg i mitt personlige trosliv, har blitt viktige i arbeidslivet etter studiet.
