«Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!»
Slik lød en stemme fra himmelen da biskop Polykarp av Smyrna skulle forhøres om sin kristne tro. Og Polykarp var både sterk og viste seg som en mann i møtet med prokonsulen. Han fikk flere muligheter til å slippe dødsstraff hvis han bare ville fornekte sin kristne tro og ofre til keiseren og gudene. Polykarp ble truet med både villdyr og ild, men han var urokkelig i sin kristne bekjennelse.
– Sverg, så skal jeg løslate deg; hån Kristus!– Da svarte Polykarp: I åttiseks år har jeg tjent ham, og han har aldri gjort meg noe ondt; hvordan skulle jeg da kunne spotte min konge som har frelst meg?
Polykarp ble dømt til å brennes levende på bålet, og han ble martyr for sin kristne tro i år 156. De kristne øyenvitnene sammenlignet brenningen av Polykarp med «et brennoffer til Guds behag». Etterpå tok de vare på beinrestene etter Polykarp, «mer dyrebare enn kostelige stener og mer verdt enn gull». På årsdagen for hans martyrium samlet de troende seg årlig for å feire det de anså som martyrens himmelske fødselsdag. Alt som hadde skjedd Polykarp, fra arrestasjonen til hans martyrium, ble året etterpå skrevet ned og sendt til nabomenigheter som ønsket å høre nærmere om hva som hadde hendt.
Polykarp var den tolvte kristne martyren i Smyrna. Men han var nok ikke den siste. Og i enda 150 år risikerte kristne å måtte stå overfor det samme valget som Polykarp: Fornekte Kristus eller bekjenne troen, velge det jordiske livet eller det himmelske. Det er ikke tvil om at fortellinger som denne om Polykarp var med på å styrke troen og motet hos andre kristne. Det gjaldt å holde ut som Polykarp, så skulle man også oppnå samme seier som han! Selv om alle martyrer ble forbilder for både menn og kvinner, hadde nok fortellingen om Polykarp en særlig appell til menn. «Vær sterk, Polykarp, vis deg som en mann!»
Ingen av oss står i fare for å miste livet på grunn av vår kristne tro. Men vi synes det er ubehagelig å få negative overskrifter om oss i avisa eller å bli kalt gammeldagse og dømmesyke, eller å bli omtalt som mennesker med fobier mot mennesker som lever annerledes. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at kristne med en tradisjonell tro blir møtt med slike holdninger.
- «Er du kristen, må du være forberedt på å bli forbundet med intoleranse og fordømmelse. Det har Sylvio Carvalho (24) erfart.» (Vårt Land 24.7.2018.)
- Redaksjonsleder i pinseavisen Korsets seier, Karl A. Jahr, uttalte til Vårt Land (12.11.2019) at avisen ofte får henvendelser fra personer som ønsker å få slettet artikler der de står fram med sin kristne tro. Grunnen er at troen oppleves som et handikap når de skal søke jobb.
- «I en multikulturell nasjon er det håpløst gammeldags å tviholde på kristendom», skriver en som selv underviser i religion på videregående skole. (Bergens Tidende 13.4.2021.)
Når vi møter slike holdninger, hva gjør vi da? Trekker oss tilbake, skritt for skritt, og neddemper hva vi innerst inne tror på og ønsker å leve etter? Det er når vi blir fristet til det, at vi bør hente fram martyrhistorier om slike som Polykarp. Han var mandig og sterk, villig til å ofre alt for sin tro – hva er så vi villige til å ofre?
- Polykarp sto offentlig og tydelig fram med sin tro – hvorfor skal da vi være utydelige og trekke oss tilbake?
- Polykarp skammet seg ikke over Jesus som sin frelser og herre – hvorfor skulle da vi gjøre det?
- Polykarp var opptatt av å nå det himmelske mål, koste hva det koste ville – burde ikke vi være like opptatt av det?
- Polykarp fulgte den himmelske røsten som oppfordret ham til å være sterk og vise seg som mann – burde ikke vi være like sterke og mandige?
Samtidig må vi understreke at for martyrene handlet dette om mer enn bare å være modige mannfolk. Først og fremst var martyrene Kristi etterfølgere. Det var jo nettopp ved sin død at Jesus triumferte og seiret over djevelen på korset. Derfor ble den ultimate Kristus-etterfølgeren også en som fulgte Jesus inn i døden. Martyrene ble sett på som mennesker som Kristus-lyset skinte ekstra sterkt gjennom. I særlig grad avspeilet de Kristus for andre.
Beretningen om Polykarp er den første martyrberetningen vi har etter Det nye testamentet. Et par tiår senere hører vi om de første martyrene i Nord-Afrika. 17. juli år 180 ble tolv kristne dømt til døden i Kartago. Også de fikk mulighet under forhøret til å unnslippe dødsstraff hvis de bare ville gjøre som alle andre gode romerske innbyggere, å ofre til keiseren og de romerske gudene. Men alle sammen sa at de heller ville miste livet enn å tilbe avguder.
- Speratus: Jeg anerkjenner ikke noen øverste herre i denne verden. Jeg tjener heller Gud, han som ingen har sett og heller ingen kan se med egne øyne. Jeg har ikke stjålet noe, og når jeg har kjøpt noe, har jeg betalt skatt, for jeg anerkjenner min Herre, han som er hersker over konger og nasjoner.
- Cittinus: Vi frykter ingen andre enn Herren vår Gud, han som er i himmelen.
Fra Nord-Afrika har vi også noen fortellinger om kristne som fikk problemer med å være med i den romerske hæren. Her, som ellers i samfunnet, var hedenskapet og avgudsdyrkelsen en integrert del av hverdagen. I år 298 ble soldaten Maximillian henrettet fordi han ikke rettet seg etter reglene i hæren. «Jeg kan ikke kjempe. … Jeg er en kristen.» Han kunne nemlig ikke bære noe militært merke fordi han som kristen bar Kristi merke, lik martyrene i Åp 7:3, disse som var merket med Guds segl.
I år 304 nektet en veteran fra Mauretania å etterkomme ordren om å vende tilbake til militæret. Han var ferdig med å kjempe for keiseren, for nå hadde han hengitt seg selv til en åndelig kamp og hadde derfor trukket seg tilbake til ensomhet og bønn. For sin ordrenekt ble han halshogd. I etterkant skulle det ha skjedd mirakler ved hans grav. Man tenkte at Guds kraft fortsatte å virke også gjennom martyrenes døde kropp. Selv om det kan være ulike meninger om disse miraklene, sier det noe vesentlig om hvordan martyrene ble æret og sett opp til. Dermed ble de samtidig forbilder for andre kristne. Det var tross alt ikke så ille å dø for sin kristne tro, heller ikke for kristne menn i hæren. Kirken æret martyrene og ga dem en opphøyet stilling.
Vis deg som en mann! Ikke vær redd for å dø, for bak døden venter seier og evig glede. Lær av Polykarp og de andre martyrene. Ordene ruller gjennom historien og treffer oss som en formaning og oppmuntring til å leve et helhjertet liv for Jesus Kristus i vår tid.
