Høsten er vemodig. Vi finner fram varmere klær, er mindre ute. Fuglene stilner, vi hører bare kråka. Trærne visner, bladene dør. Det er som om naturen går mot avslutning.
Men det er samtidig noe livgivende ved høsten. Og fire lørdager skal vi se på hva årstiden kan fortelle om livet med Gud.
Takk
I butikken kan jeg kjøpe alt jeg trenger. Men i noen år jeg har hatt en egen grønnsakshage. Den har gjort meg godt. Når jeg selv dyrker mat, får jeg en fysisk konkret erfaring av hvor avhengig jeg er av at jorda bærer fram det jeg trenger for å leve.
Som mennesker til alle tider har gjort, må også jeg arbeide for å få noe ut av jorda. Såfeltet må ryddes, frøet må i bakken. Det må vannes, gjødsles, og til slutt høstes. Men arbeidet mitt har bare verdi fordi Gud har lagt til rette for at jorden kan gi liv. «Han lar gresset gro for feet, og vekster som mennesket kan dyrke så de får brød fram av jorden.» (Salme 104:14)
Som den gamle jødiske bordbønnen lyder: "Velsignet være du universets Herre, som lar brød vokse fram av jorden."
Men når Gud er vår skaper, er det ikke bare snakk om en engangshendelse. Luther sier i katekismen at Gud har skapt meg og alt som er og «holder alt dette ved lag og gir meg hver dag det jeg trenger for å leve». Hadde Gud i dag trukket sin skaperkraft tilbake, ville jeg ikke hatt noe å leve av. Eksistensen min ville rett og slett brått forduftet.
Derimot er han hvert øyeblikk nærværende og holder livet i oss oppe. Og nettopp derfor oppfordrer han oss til ikke å bekymre oss for livet: «Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?» (Matteus 6:26)
Høsten minner oss om at det er Gud som gir oss alt det vi trenger for å leve. Og for det fortjener han vår takk.
Svar Herren med takk, lovsyng vår Gud til sitar.
Han er den som dekker himmelen med skyer,
som sørger for at jorden får regn,
som lar gress spire fram på fjellene.
(Salme 147:7-8)
