Jeg ble utfordret til å skrive noe om advent og jul i lys av begrepet... kjærlighet. Og det første jeg tenkte var «Ånei! Er det mulig å finne noe mer utslitt og klisjeaktig?» Som om ikke vi har fått ørene tutet fulle nok av romantiske desemberforestillinger, pakket inn i vatt og akkompagnert av kjøpesentrenes monotone julesviske-kavalkade? Eg berre spyr.
Men kanskje er det nettopp disse tingene vi må skrelle bort, så vi kommer inn til den harde kjernen, både av hva kjærlighet er – og hva som er selve evangeliet i advents- og juletiden.
Advent betyr jo «komme» - ja, hvem er det som kommer? Den store helten, han som alle har ventet på! Messiasløftene fra GT blir oppfylt. Og dette skjer gjennom noe som vi teologer elsker å slenge rundt begreper om, som; inkarnasjon. Det klinger jo litt mer intellektuelt enn «å bli kjøtt og blod» Men det er jo egentlig saken dreier seg om. For hvor mange romantiske julekrybbe-fremstillinger har vi ikke vært vitne til? Med Maria og Josef og gjetergutter som kute tel og frå (hva nå enn det måtte bety, Prøysen?). Unnskyld meg, men jeg har vært vitne til fødsler – det er ikke mye romantisk! Det er rått, farlig, dramatisk og blodig – 18-årsgrense, minst! Og slik kom altså frelseren til verden.
Tenk deg at det var du som skulle få dette oppdraget, med å forsone Gud og mennesker.
«Kult! Jeg bare stiger ned der med en englehær og ordner opp, eller?»
Nei.. du må bli menneske.
«Hæ, sånn i kjøtt og blod? Med alle svakheter og elendighet som de er belemret med?»
Ja.
«Men jeg får vel en mottagelse som er verdig min status?»
Vel.. du kommer til å bli født i fattigdom, og du må ta til takke med en krybbe som din første seng.
«Kjip start altså. Men så blir det vel bedre?»
Ikke helt. Du kommer til å bli utstøtt av det gode selskap og foraktet av mange.
«Okei? Men til slutt vil det vel snu, så jeg får den æren jeg fortjener?»
Til slutt blir du drept.
Kanskje ikke en himmelsk samtale som noen gang har funnet sted, men det ville muligens hørtes slik ut om det var meg som var hovedpersonen. For dette er et hovedpoeng med at julefortellingen er som den er; han la av seg sin herlighet, tok på seg en tjenerskikkelse og ble lik oss. Og hadde det vært meg som fikk vite hvordan det skulle bli, og hva som lå foran, er jeg stygt redd for at svaret hadde blitt: «det gidder jeg ikke!»
Og her er vi inne på sporet av noe viktig som forteller oss hva kjærlighet er. For når jeg skal vise hva som bor i meg av kjærlighet, så bør det helst ligge til rette for det; jeg må ha overskudd og motivasjon, og jeg trenger som regel å få noe igjen for det. Og hvis ikke de tingene er på plass, ja, da blir det så som så. Men her viser Jesus oss noe annet enn dagens kjærlighetsbegrep, som vanligvis styres av hva som føles godt, og hva jeg får igjen for det. Han legger av seg all herlighet, blir født, lever under samme kår som vi, og gir livet sitt for oss. Dette er en litt annen definisjon av kjærlighet enn vi er vant til – en kjærlighet som gjør det rette og gode, også når det koster alt.
Hadde du klart det?
Ikke jeg heller.
Da begynner det å demre for oss at det ligger noe annet, og med mer sprengkraft, bak nussifiseringen av julens mysterium. (Takk til Paul Otto Brunstad for millenniets beste nye begrep!) Det er noe rått og rystende, noe edelt – noe som er verdt å følge. For historien etter Jesu fødsel er blitt forandret av kvinner og menn som så dette idealet; å gi opp seg selv, og ta opp korset, og følge Jesus. Det er det som er kjærlighet.
I en tid hvor vi hyller det sterke og perfekte, det fotoshoppede og veltrente – viser Bibelen oss hvordan Gud selv møtte oss i det mest sårbare som finnes. En befruktet celle, et foster, et nyfødt barn. Det skjøreste av alt, overgitt til mennesker som slett ikke alltid vet å sette pris på slikt. Og som hans fødsel var, slik ble også hans død. Overgitt til fornedrelse og spott, som den mest foraktede forbryter. En tragedie, som etter menneskelig målestokk burde ha gått inn i historiens glemsel. Men slik ble det ikke. Det var en kraft, skjult i denne sårbarheten, som har transformert en hel verden. (Boktips: les «Dominion», av Tom Holland, hvis du vil få mer innsikt i dette!)
Så; til alle som lengter etter kjærlighet. Her i verden vil du bare finne avskygninger av det, blandet opp med ego og ambisjoner. Men i barnet som kom fra Gud, finner du sann kjærlighet – en som elsket først, uten noen garanti for å få noe igjen. La deg elske av ham, det er veien. Men det krever også sårbarhet fra deg, du må legge ned dine skjold og forsvarsverk, all den stolthet som du har brukt for å skape ditt eget bilde – ja, du må bli som et barn – det er veien til Guds rike.
Han ble lik oss, for at vi skulle bli lik ham. Det innebærer sårbarhet og svakhet, å gjøre det gode og rette, uansett kostnad. Et liv i overgivelse, tross motgang og nederlag. Og så en dag; en herlighet som er lik hans.
