Sjøfolk, soldater og fanger. Nå var de i havsnød. Det var full krise. En av fangene var Paulus. Han visste noe som de andre ikke visste: At himmelens Gud ville gripe inn. De skulle ikke miste så mye som et hårstrå på hodet.
Nå overtok han regien. Han befalte alle å spise. Så gikk det slag i slag:
“Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste” Apg 27:35
Alle hørte det. Alle så det. De måtte trekke sine slutninger: Der er det en fange som tror på en stor Gud. En Gud som har all makt i sin hånd. Som gir liv og holder livet oppe. En Gud som metter sine skapninger med mat. En Gud som gir nytt mot. Mat og mot var det de nå trengte.
“Alle fikk nå nytt mot, og de tok også selv mat til seg. Vi var i alt 276 mennesker om bord. Da de var blitt mette, hev de kornlasten på sjøen for å lette skipet” Apg 27:36-38
275 mennesker var vitner til Paulus’ bordbønn. Dette var trosopplæring i praksis. Det som videre skjedde, bekreftet apostelens gudstro. Den Gud som Paulus ba sin takkebønn til, fortjener visst vår takk for mer enn maten.
Jeg våger en tanke: At noen etter måltidet, nærmest i smug, satte seg ved siden av Paulus, spurte hva han var anklaget for – og fikk høre evangeliet om Jesus.
