Publisert

En for alle Tirsdag i fastelavnsuken


Ca leselengde:
2 min

Tekst: Lars Eritsland



Og han kommer til disiplene og finner dem sovende og sier til Peter: Simon, sover  du? Var du ikke i stand til å våke en time med meg? Våk og be, forat dere ikke skal komme i fristelse. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Matt 26:40-41

Atter, annen gang, gikk han bort, ba og sa: Kan ikke dette gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da  skje din vilje! Og han kom og fant dem sovende; for deres øyne var tunge, og de visste ikke hva de  skulle svare ham. Og han lot dem være og gikk atter bort og ba tredje gang og talte de samme ord: Far! om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog skje ikke min vilje, men din! Og en engel fra himmelen åpenbarte seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda heftigere, og hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden. Luk 22:41-44

Det første vi vil legge oss på hjertet i dag er hvor ensom han ble, vår Frelser. Alene måtte han våke med sin dødsangst. Ja, hans venner dugde ikke engang til å våke og be for seg selv. Også dette ble lagt på ham. Sannelig, han kan si: «Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med meg».

Det andre vi vil legge oss på hjertet er hvor lydig han var. Her var både ånden og kjødet villig. Om dødsangsten fikk ham til å svette blod, så fikk den ham ikke til å vakle på lydighetens vei. Ikke min vilje, men din, var omkvedet i all hans bønn.

Med sterkt skrik og tårer bar han fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Hebr. 5:7

Det gikk hardt for seg i Getsemane. Men han ba ikke for å få sin egen vilje igjennom, slik som vi så ofte ber. Bønnen i all hans bønn var hele tiden at han måtte få være i Faderens vilje. Faderens vilje var hans liv selv om den skulle føre ham til døden.

Og nå vil vi bøye oss for ham i takk og bønn. Vi vil takke ham for at han med sin fullkomne lydighet har sonet all vår ulydighet.

Liksom de mange er blitt syndere ved det ene menne­skes ulydighet, så skal også de mange bli rett­ferdige ved den enes lydighet. Rom. 5:19

Han skal alene ha æren for det. Men vi vil også be ham om at han med sin forsonings kraft vil skape og fremme sitt lydige sinn i oss.

Følger med til urtegården,
I som fristedes og falt,
se hvor hyrden stred for hjorden
inntil blodet da det gjaldt!
Se hans kval, og hør hans bønn,
Vær å bede av Guds Sønn!


 

Relatert