Denne andakten er også mulig å lytte til. Abonner på foross-podden for å få de nyeste oppdateringene.
Hvorfor er det viktig for oss å være en del av en familie?
Spørsmålet kan besvares på mange måter, men dypest sett tror jeg det henger sammen med at vi trenger å vite at det er noen der, alltid. Noen som er forpliktet på oss, også når vi kjenner oss begrenset, feilende og hjelpeløse. Noen som gjør at vi ikke er alene i denne verden, noen som vil følge oss helt til vi ligger i graven.
Med svært få unntak har vi alle familie, som i «stor-familien» og mange også i «kjernefamilien». Jeg er takknemlig for at også jeg har noen som er «mine». Verken jeg eller de er perfekte, men vi har forpliktet oss til hverandre.
Familiemedlemmer knyttes til hverandre på ulikt vis. Noen ved beslutning, andre ved blodsbånd. Det grunnleggende er likevel det samme: Vi tilhører hverandre, uansett hva.
Dette behovet for tilhørighet vitner for meg om at vi alle har en grunnleggende frykt for å bli forlatt og være alene. Det tror jeg peker mot en større virkelighet: Vi er ikke skapt til ensomhet, men til å tilhøre en som er større enn oss, Skaperen. Og han inviterer oss til å være hans både ved blodsbånd og ved beslutning.
Bibelen første side forteller at vi ble skapt i Guds bilde. Vi hører altså i utgangspunktet ham til ved «slektskap».
I Bibelens tredje kapittel leser vi at vi som menneskehet kom bort fra relasjonen til ham. Ved syndefallet fikk vi et opprør mot ham i oss, vi mistet felleskapet med ham og vi ble grunnleggende ensomme.
Resten av Bibelen er egentlig en eneste lang fortelling om Guds store beslutning om å adoptere oss tilbake til seg, og han gjør det på en måte som sprenger alt som er mulig å forestille seg: Gud selv får kjøtt og blod. I Jesus Kristus blir han fysisk en del av vår slekt. Så tar Jesus ansvaret for vårt gudsopprør, gjør opp for det i vårt sted, og tar det vekk fra våre skuldre.
Og slik blir ringen sluttet. Nå får vi være hans, og han vår, både ved blodsbånd og ved beslutning. Da ligger det evig fast at vi kan tilhøre ham. Dette er universets store mysterium.
—-
Det er fullt mulig å motsette seg familiefelleskapet med ham. Det kan sammenlignes med at et barn frasier seg alle rettigheter og alle plikter til sine foreldre. Det skjer uhyre sjeldent. Men hvis det skjer, er det som oftest fordi barnet er veldig sykt eller er blitt påført så store smerter fra sine foreldre at det må beskytte seg fra dem.
Sistnevnte kan aldri være tilfelle for et menneskes forhold til Gud. Han har aldri påført noen av oss noe vondt. Om vi tenker at han er urettferdig, ukjærlig eller ond, så er det fordi vi misforstår ham og det han gjør, og at vi ikke kjenner han. Han har ikke gjort annet enn å møte oss med godhet, varme og ømhet.
Det gir ingen mening å avvise hans farsskap. Derfor gjør det han også så usigelig vondt når det likevel skjer.
Men avviser vi ham ikke, blir vi aldri ensomme. Til og med om vi står uten noen nære her på jord, eller når våre egne ikke lenger kan gå med oss, slik som når vi går inn i døden.
Salme 27,10 sier:
Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg. Sal 27:10
Og Jesaja sier i sin bok:
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender. Jes 49:15
