Nylig fikk jeg høre om Trygve. Han var arbeidskar på et sagbruk i Trøndelag. Nå var han blitt frelst og delte gleden over å ha fått Jesus i hjertet: «Jeg er redd om å gjera synd».
Når Jesus ved sin Ånd tar bolig i hjertet, fødes en ny lyst til å leve slik Gud vil. Da begynner også kampen mellom det gamle og det nye mennesket.
I «Steingrunnen», av Bo Giertz, tas vi med inn i sykerommet, der Katrina er budsendt til den anfektede Johannes.
Katrina, jeg er en synder, en stor synder.
Ja, Johannes, det er du. Men Jesus er en enda større Frelser.
Ja, han er en stor Frelser for dem som lar seg frelse. Men mitt hjerte er ikke rent, mitt sinn er ondt.
De som er friske trenger ikke til lege, men de som er syke. Han er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.
Ja, til omvendelse står det, Katrina. Det er omvendelsen og helliggjørelsen jeg mangler.
Det er ikke omvendelse du mangler, Johannes, men tro. Omvendelsens vei har du vandret i tredve år.
Og ennå ikke kommet fram!
Johannes, sa kvinnen, nesten strengt. Svar meg på en ting. Vil du gjerne at ditt hjerte var rent?
Ja, ved Gud, Katrina, det ville jeg.
Da er din omvendelse også så sann som den kan være hos et gjennomfordervet Adams barn her på jorden. Med omvendelsen er et ingen fare hos deg. Men du har holdt på å komme vekk fra troen.
Hva skal jeg tro da, Katrina?
Du skal tro dette levende Guds ord: Den som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet. Inntil denne dag har du trodd på gjerningene, og du har sett på ditt hjerte. Og du ser bare synd og elendighet, fordi Gud har smurt dine øyne med Åndens øyensalve til å se sannheten. Å se sin synd slik, det kan bare den som eier Den Hellige Ånd.
Mener du, Katrina, at det kunne være et Guds verk at mitt hjerte er så urent?
Ikke at ditt hjerte er urent – det er syndens verk – men at du ser det nå, det er Guds verk.
Men hvorfor har jeg ikke fått et rent hjerte?
For at du skal lære å elske Jesus, sa kvinnen, like rolig som før.
Hva mener du, Katrina?
Jeg mener det, Johannes, at om du hadde fått et rent hjerte og på den grunnen hadde kunnet fortjene saligheten – hva skulle du da med Frelseren? Om loven hadde kunnet frelse en eneste av oss, da hadde vel ikke Jesus behøvd å dø på korset? Men nå virker loven vrede, og Gud tilstopper ved sine hellige bud hver eneste munn og hele verden står der med skammen.
Den syke var blitt helt stille. Har du noe mer å si, Katrina?
Ja, en ting til, Johannes. Se, det Guds lam som bærer bort verdens synder.
Den syke lå stille en stund. Mener du…mener du at han også tar bort den synden som bor i mitt urene hjerte?
Ja, all den synden sonet han da han døde i ditt sted.
Men jeg har den jo her fremdeles?
Ja, likeså visst som Paulus også hadde den der fremdeles. Har du aldri lest dette: Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor det intet godt. Viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke.
Ja, slik er det, hvisket Johannes. Den syke lå åndeløst stille. Et ord til, Katrina – et fast ord – og jeg tror det.
Kvinnen reiste seg rolig, tok Bibelen med låsen som lå på bordet, satte seg igjen, åpnet den og leste:
Alle har syndet og fattes Guds ære. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Amen, jeg tror! sa Johannes, neppe hørlig.
Den siste kvelden Jesus var sammen med apostlene sine, tilsa han dem syndenes forlatelse: «Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere» ( Joh 15,3). I timene som fulgte sviktet de ham alle, mens Jesus fullførte renselsen for våre synder ( Hebr 1,3).
Må Guds Ånd få gi meg den hellige ærefrykt, som er «redd om å gjera synd». Og når mitt svikefulle hjerte gjør meg urolig, må Ånden få minne om Kristi dyrebare ord og løfte: «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» ( 1.Joh 1,7). Jeg kan få be: «Jesus, hold meg ved ditt kors, der er livets kilde».
Ser du deg svart og urein, kjenner på syndig trå, dømd av ditt eige hjarta, kjære på Jesus sjå! Nåde han deg forkynner, blodet hans rann for deg, då han for dine synder vandra den tunge veg.
Ber du så lite frukter, lite av gledesong, aldri du meir vil synda, snåvar du gong på gong: Gøymd deg i Kristi rettferd! Fullkommen var hans veg. Lev i hans frie nåde, så lever han sjølv i deg!
Jesus. Jesus! Alt det du treng for himmel og jord, er gøymt i det eine ord!
(Sigvard Engeset 1919, Sangboken 465)
