Kan bønn være en kamp? En nærkamp med Gud?
Ja.
Det ser vi i historien om Jakob. I unge år sikret Jakob seg to ting som tilhørte Esau, tvillingbroren: Førstefødselsretten og farens velsignelse. Begge deler skaffet han seg ved usle triks. Resultatet ble en skarp søskenkonflikt. Han måtte rømme.
Etter mange år var tiden nå kommet for tilbaketur. Men nå kom angsten snikende. Fortiden innhentet ham. Ville broren møte ham med hevn?
Da var det at Gud selv kom imot ham – i en menneskelig skikkelse (1 Mos 32:24-32). En gåtefull nærkamp begynte. En kamp på liv og død. Den pågikk hele natten.
Den gangen han flyktet fra broren, hadde det også skjedd noe spesielt. Også da var det natt. I en drøm så han en stige reist opp mot himmelen (1 Mos 28:10-17). Engler steg opp og ned på den. Kontakten mellom himmel og jord var opprettet. Og Gud ga ham et sterkt løfte: Han ville aldri å forlate ham, og hele verden skulle en gang – ved Jakobs etterslekt – få del i Guds velsignelse.
Men nå – på hjemveien til broren – var alt annerledes. Nå kom Gud som en motstander! Nå ble det ikke et avslappet møte. Det ble en fortvilet kamp.
Jakob skjønte ikke Guds handlemåte. Han kunne ha vendt Gud ryggen og flyktet. Men han tviholdt på ‘motstanderen’.
Vi er vitner til en eiendommelig nærkamp mellom Jakob og Gud. Men Jakob gir seg ikke. Han ville ikke slippe.
Kampen foregikk på det fysiske plan. Men den gjaldt noe på det indre plan. Bakteppet var Jakobs angst for broren. Den var forårsaket av syndene i fortiden. Hva nå, Gud? Kan jeg regne med din velsignelse nå? Eller vil Esau i raseri slippe løs sine 400 krigere mot meg og familien?
Den dypeste innsikten i Jakobskampen leser vi i Hos 12:
Som voksen kjempet han med Gud, han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde. Hos 12:4-5
Fortidens synder. En stridbar egenvilje. Det var alt Jakob nå hadde å rose seg av. Gud ba ham si navnet sitt. Jakobs gråtkvalte stemme lød mellom trærne ved elvebredden: «Jakob.» Slik åpnet han døra på vid vegg til fortiden. I det lå seieren. Han vant ved å innrømme synden og be om nåde. Og han ble velsignet. På nytt – før oppgjøret med Esau.
Det hender fortiden innhenter en stakkar. Det blir uro og angst. Fortvilelsen over egne avsporinger og synder blir nærgående. I nærkampen med Gud utfordres vi til å si navnet vårt. Innrømme hvem vi er. Kapitulere. Men da kapitulerer vi for nettopp å vinne! Da møter Gud oss med nåde. Dypest sett er denne nåden en oppfyllelse av det frelsesløftet som Jakob hadde fått. Den er knyttet til ham som kom i Jakobs ætt. Han som kalles synderes frelser. Han vi bekjenner i den andre trosartikkelen. Jesus.
