Den store fiskens buk var ikke bare et uhyggelig mørkt rom. Jona innviet den til et lønnkammer. Han lå der og ba – i visshet om at Gud hørte ham.
Vel var det uhyggelig der inne. Men «fra dødsmørket ropte jeg, du hørte meg.» (Jona 2:3) Bønnen hans ble preget av kjent salmestoff. Davids-salmene hadde gitt ham et bønnespråk. Her er tilbedelse. Ærlige nødrop. Rystende beskrivelser. «Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omga meg, tang innhyllet mitt hode», sier han (Jona 2:6). Det hele er gjennomsyret av tillit til den Gud han nylig ville flykte ifra. Han er i sitt hellige tempel i himmelen (v.5 og 8). Frelsen tilhører ham (v.10). Derfor regner han med at Gud vil føre ham ut – som ut av en grav (v.7) Han skal igjen tre fram i de levendes land.
La meg sammenfatte Jonas bønn og tilbedelse i et par vers. Det siste gir et utblikk mot påskedag:
Gud, du min dommer og Herre,
er óg min redningsmann.
Du, de fortaptes forløser,
berg meg fra uhyggens vann.Gud, du som hersker i dypet,
storfisken adlyder deg.
Nå, på den tredje dagen,
åpner du graven for meg.
Da Jona var havnet på «det tørre land», talte Gud til ham for annen gang. «’Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg.’ Og Jona sto opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt.» (Jona 3:2-3)
Turen til bygrensen var lang, og Ninive var mye større enn bykjernen. Det ble en slitsom tur. Men budskapet var kortfattet: «Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.» (v.4)
Jona kunne nok begrunne dommen – i tilfelle protester. For Gud hadde sagt: «Deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn» (1:2). Jona visste hva ondskapen gikk ut på. I tankene prøvde han kanskje å konkretisere for seg selv hvorfor Guds reagerte som han gjorde:
Stå opp og gå, du unge mann,
til storbyen i øst.
Der ulmer ondskap overalt,
tal dom og ikke trøst.Der undertrykkes fattige,
der jukser maktens menn.
Der krenkes kvinner nattestid,
hver sjef er syndens venn.Jeg hører hviskingen fra dem
som legger lumske garn.
Jeg hører angsten hos de små
og sultne gatebarn.
Gud tåler ikke synd og urett, verken i tanker ord eller gjerninger.
