Jona hadde kommet med en innrømmelse. Allerede tidlig på sjøreisen hadde han sagt at han flyktet fra sin Gud. Men sjøfolkene skjønte ennå ikke at dette var årsaken til det forferdelige uværet. De kastet lodd, for de tenkte det ville avsløre hvem den skyldige var. Loddet falt på Jona. Da ante de sammenhengen. I et eget intervju bekjente Jona åpent for dem hvem han tjente: «Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.» (Jona 1:9)
Sjøfolkene var religiøse og tok vitnesbyrdet på ramme alvor. De «ble grepet av redsel». Hvis Jonas Gud var overordnet alle ting og dermed også havets Gud, ja, da måtte det være HAN som sto bak denne faretruende stormen – for å straffe sin tjener.
Nå var Jona kommet til siste fase: Han ‘la seg flat’. Ga opp fluktens vei: «Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere.» (v.12)
Ærlig overfor sjøfolkene, åpen på hvem hans Gud egentlig var, og uten å unnskylde seg. Full kapitulasjon. Dette ble Jonas vei tilbake til sin Gud.
Også i dag flykter noen bevisst fra Gud. Veien tilbake starter med en kapitulasjon. En innrømmelse.
Ydmykende, men nødvendig.
Jona var israelitt. Hans trosopplæring var knyttet til Guds handlinger i folkets historie. Det var Gud som hadde ført folket ut fra trellekåret i Egypt, gjennom havet og inn i løfteslandet. Barnelærdommen inneholdt også omtale av skapelsen og syndefallet. Himmelen, havet, jorden og alt som lever, tilhører Israels Gud. Han er alle folkenes Gud, også deres som ikke kjenner ham. Både Jona og naboene i Gat-Hefer hadde dette i ryggmargen.
Men her i uværet på båten til Tarsis var Jona på en annen arena. Sjøfolkene kjente ikke Israels Gud. Men de var kjekke folk. De spurte ham om hans ‘vitnesbyrd’. Viste respekt for hans Gud. Kviet seg for å gjøre det Jona foreslo: Å kaste ham over bord. Til slutt gjorde de det, men søkte straks en slags ‘tilgivelse’, de ofret og ga løfter.
Den tredje arenaen Jona forbindes med er storbyen Ninive. Fra den byen lød et grusomt rop opp til Gud. Her rådde maktens menn, her var falskhet, albuementalitet, seksuell løssluppenhet, hat og hevngjerrighet.
Også vi havner gjennom livet på ulike arenaer. Folk er forskjellige. Men de har ett felles: De er skapt av Israels Gud og står til ansvar for ham. Framfor noe annet vil han – via oss – prøve å nå dem med den samme trosopplæringen som vi har fått.
