Jesus er sjokkerende radikal i sin språkbruk. Den som ikke kjenner han, omtaler han som død (Matt. 8:22, Åp 3:1)! Finnes det noe verre å si om et levende menneske? "Du er død!"
Bibelen forteller at Esekiel får et merkelig syn (Esek. 37): Gud viser profeten en dal full av tørre ben og knokler. Herren spør: "Kan disse knoklene bli levende igjen?"
Så får Esekiel en underlig oppgave: "Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord!" Esekiel gjør som Gud har sagt. Han forkynner, ikke bare for døde kropper – men for tørre knokler!
”Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.” Esekiel 37,5-6
Og hva skjer? Benene trekkes mot hverandre og formes til skjelett! Og så blir skjelettene bygd opp til fullstendige menneskekropper!
Deretter får Esekiel beskjed om å profetere over dem på nytt: Nå skal Ånden blåse liv i dem (v. 9). Da blir de døde kroppene sprell levende!
—
Uten fellesskap og samfunn med Jesus, er mennesket dødt. Ikke bare bærer vi døden i oss ved at vi en gang skal dø. Ikke bare går et ufrelst menneske mot en evige død. Men et menneske uten Jesus er dødt. Forbindelsen med han som er selve Livet er brutt, og det er derfor åndelig dødt selv om det er fysisk sprell levende. Ved synden bærer det døden i seg, går mot døden, og vil forbli i døden.
Liv gjennom Guds levende Ord
Men: Dette døde mennesket kan leve! Hvordan? Jo, ved at det profeteres over det! Eller sagt på en annen måte: At det får høre Guds levende Ord. De ord som kommer fra hans munn skaper det ordene sier. For det er et levende ord. Mer radikalt enn at Esekiels dal med tørre knokler blir til en hær av levende mennesker, er det at levende døde mennesker, kan bli levende levende mennesker!
Hvilket håp gir ikke det for den som vet at han ikke eier Livet med stor L? Hvilken frimodighet gir ikke det til å bruke Ordet i våre liv, og i møte med mennesker som ikke er levende levende? Og hvilket kall er ikke dette til å bringe dette skapende Ordet dit hvor livets Ord enda er helt ukjent?
Underlig: Gud ba Esekiel om å profetere over de døde knoklene. Herren gjorde det ikke selv. I dag ber Gud oss om å «profetere» sitt levende Ord over de døde – til liv og frelse.
