Publisert

Og Sara lo og lo og lo Som Sara er vi kalt til å vente. Godt Herren tar seg av de som venter på Ham!


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Katrine Masvie



Og Sara lo og lo og lo sang barna i et bibelspill på skolen. Det hele var ganske fornøyelig. Barna sang om Sara som endelig skulle bli mor, selv om hun var gammel som en bestemor! Senere kunne jeg ikke la være å tenke: Hvorfor lo Sara?

La oss ta turen tilbake til 1. Mosebok – til en tid og kulturer med mellommenneskelige ordninger som for oss virker både fremmedartede og utillatelige, ja, rent ut incestuøse. Hvem var Sara? Sara var Abrahams vakre hustru, men teksten avslører også at hun var hans halvsøster –

hun er min fars datter, men ikke datter av min mor. 1. Mos 20:12

Det er dette kortet Abraham trekker da han som flyktning til Egypt vil redde sitt skinn og komme på godfot med Farao. Ved å presentere bare halve sannheten – hun er min søster – og be Sara tie med resten – hun er min hustru – gir han Farao mulighet til å gifte seg meg Sara i håp om at livet hans skal bli spart.

Sara lever en stund i Faraos harem. Hun er under den egyptiske herskerens beskyttelse, men er fremmed fugl i fremmed land. Herren ser henne, og han raser – mot Farao.

Herren slo Farao og hans hus med store plager på grunn av Sarai. 1. Mos 12:17

Og hva med Abraham? Han får sin kone i retur, og oppholdstillatelsen i Egypt trekkes prompte tilbake.

Hvor gammel var Sara da hun ble gjenstand for denne byttehandelen? Det vet vi ikke. Men vi vet at det korte samlivet med Egypts hersker ikke resulterte i barn. Barn fikk hun heller ikke med Abraham, halvbrorektemannen sin − og årene går. Lo Sara? Situasjonen ga henne ikke mye å le av. Kvinnene i Abrahams følge fødte barn; de egyptiske slavene, småfeet, storfeet, eslene og kamelene Farao hadde gitt ham, fødte barn − men Sara var tørr som en sprukken brønn. Hadde det skjedd noe der i Egypt som kunne forklare ufruktbarheten? Vi vet ikke − annet enn at grobunnen var lagt for bitterhet.

Desperate mennesker griper gjerne til desperate løsninger. Slik Sara selv ble gitt til Farao, gir hun i desperat lengsel etter en sønn sin egyptiske slavekvinne til Abraham. Og Hagar føder en sønn. Men «Hagar så ned på husfruen sin», leser vi, og det var absolutt ikke noe å le av. Først hadde Sara blitt ydmyket da ektemannen dyttet henne i Faraos armer. Deretter ble hun vist på dør av Farao selv. I årevis hadde hun levd tett på egyptiske vitner til sitt livs fornedrelse, og nå ble hun hånet av en av dem!

Over blødende sår gror skorper og arr, og i Saras hjerte blir arret tykt og hardt. Hun tar ut sin bitterhet på Hagar, men hun ler ikke. Hun lever resignert videre, lar hver dag ha nok med sin egen plage. Og årene går. Da så tre fremmede kommer forbi og kaster fram en uhyrlig spådom om barnefødsel når tiden er inne, rister den falmede 90-åringen på hodet – og ler. Hun trekker seg inn i skyggen av teltet. Nå? Nei, det er for sent. Ikke nå.

Her kunne historien ha sluttet var det ikke for at Herren ville det annerledes. Saras urimelig lange ventetid får en ende.

HERREN tok seg av Sara slik han hadde sagt. Det han hadde lovt, gjorde HERREN for Sara. 1. Mos 21:1

Og Sara ler igjen – denne gangen en sliten, lettet latter uten brodd. Hun ser på babykroppen og oppsummerer:

Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg … Hvem kunne sagt til Abraham at Sara skulle amme barn! Men nå har jeg født ham en sønn på hans gamle dager. 1. Mos 21:6-7 

Ventetid

Saras liv handler i stor grad om å vente. Paulus, som selv bar ventetidens smerte i kroppen, gjør oss oppmerksom på at slik ventetilstand ikke er unik, nei, etter fallet ble den universell.

Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. Rom 8:22–23

For Guds barn finnes det med andre ord både et og et ikke ennå. Eller sagt på en annen måte: I Kristus finnes håp både for dagen i dag og for evigheten – vi som har fått del i den første frukten, troen og Ånden, må være klar over at den kun er en forsmak på høsten som kommer. Var det ikke slik, kunne det for alle som daglig trygler Gud om lindring av værende smerte, være fristende å avskrive kristentroen som en dårlig deal. Et håp uten evighetsdimensjon er skjørt.

Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker. 1. Kor 15:19

Der er Paulus igjen.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. Rom 8:24–25

Saras lange ventetid fikk en ende. «HERREN tok seg av Sara slik han hadde sagt. Det han hadde lovt, gjorde HERREN for Sara.» Dette er vårt håp.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Andakt

Skrifthenvisning

  1. Mosebok  21: 1-7

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Katrine Masvie.
  Katrine er gift og mor til tre. Hun er utdannet cand. philol og arbeider som redaktør i Lunde forlag. Katrine er medlem i Den lutherske kirke i Norge, Messiaskirken.
   Ressurser av Katrine Masvie
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.