I Salme 46 kalles Gud Jakobs Gud. To ganger står det: «Jakobs Gud er vår faste borg. Sela» (v. 8 og 12). Hva slags Gud er dette?
Svar: Det er den Gud som engang lot Isaks kone bli gravid med tvillinger. Som utvalgte Jakob, den yngste, og tok seg av ham. Som sørget for at løftet til Abraham ble ført videre til etterslekten. Gjennom nettopp Jakob.
La oss igjen ta et flyfoto av Jakobs liv: Han var en ustadig gutt som narret faren grovt. Som snøt tvillingbroren hjerteløst. Som måtte flykte i redsel. Men Jakobs Gud var en tålmodig Gud. Han lot ikke Jakob bare forsvinne ut av historien. Han fulgte etter ham under flukten. Viste seg for ham i en drøm – mens engler klatret opp og ned på en stige og knyttet himmel og jord sammen (1 Mos 28:12-16).
Senere kom de to i en gåtefull og ydmykende nærkamp. Men samtidig tok Gud seg av ham – som en hyrde tar seg av et lam (48:15). Gud hadde det store frelsesløftet for øye: «I deg og din ætt skal alle jordens slekter velsignes».
Jeg er i slekt med Jakob. Jeg trenger en slik Gud. Jeg vil la ham være min faste borg. Om han kommer for å slåss med meg, knytter han meg bare tettere til seg. …
Nå til slutt vil vi ta skrittet fra Det gamle testamente til Det nye testamente. Vi befinner oss ved en brønn som Jakob engang ga til Josef. Og her ser vi to personer: Jesus og en samaritansk kvinne (Joh 4).
De samtaler. I samtalens løp dukker faktisk fader Jakob opp. Kvinnen kjente Mosebøkene. Der har Jakob en særstilling, det visste hun. Hun regnet ham som stamfar og levde daglig med minnene om ham. Det store jordstykket ved Sykar hadde han gitt til sønnen Josef. Vannkilden her gjorde at brønnen aldri gikk tom. Fortellingen om Jakobsbrønnen hørte til barnelærdommen hennes (Joh 4:5-6 og 12). Jakob ga brønnen «til oss», sier hun. Kvinnen med den uryddige fortiden kjente takknemlighet overfor fader Jakob.
Men nå talte den fremmede mannen på brønnkanten med henne om livets vann. Store ord. Hvem tror han han er? «Du er vel ikke større enn vår far Jakob som ga oss brønnen?» spurte hun (Joh 4:12).
Merkelige ord gikk fram og tilbake mellom de to. Den fremmede var annerledes enn andre menn. Han avslørte henne. Men i full respekt for hennes verdighet.
La oss tenke oss tre dager fram i tid. Kvinnen prater med en nabokone. Temaet er Jesus. Enda en gang forteller hun alt fra begynnelsen: Dialogen ved Jakobs brønn ble vendepunktet i livet mitt. Jakobsbrønnens vann – jo, jeg trenger det. Men det vannet Jesus gir, veller fram til evig liv. Det fikk jeg del i. Jesus er større enn Jakob. Det viktigste med Jakob, var løftet Gud ga ham. I Jesus er dette løftet oppfylt.
De to nabokonene avslutter samtalen. I det fjerne hører de andre samaritanere si: «Han er i sannhet verdens frelser» (Joh 4:42). De ser på hverandre. Med glede. Frelsesløftet fra Det gamle testamente var kommet så nært.
Også jeg fikk lyst til å stemme i samaritanenes Jesus-bekjennelse. Rope den ut i all verden. Guds frelsesløfte til Abraham, Isak og Jakob er oppfylt i Jesus! Priset være du, Jakobs Gud. Sela.
