Høsten er vemodig. Vi finner fram varmere klær, er mindre ute. Fuglene stilner, vi hører bare kråka. Trærne visner, bladene dør. Det er som om naturen avsluttes.
Men det er samtidig noe livgivende ved høsten. Fire lørdager skal vi se på hva årstiden kan fortelle om livet med Gud.
Slutt
Om høsten starter vi opp igjen etter en god og avslappende sommerferie. Skoleårets start er også på høsten, ikke i januar.
Men for den som produserer mat, er høsten ei avslutningstid. Om våren og sommeren arbeides det med jorda slik at det skal være mulig å få mat fra den. Om høsten kommer lønna etter mange måneders arbeid.
Høsten minner oss om at det er en slutt også på våre liv. Slik som gress og trær nå går inn for landing, blir vi alle gamle og dør. «For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av.» (1. Peter 1:24)
Det gjelder også for kloden vår. Når Jesus snakker om høsten er det alltid i sammenheng med at det kommer en avslutning og en dom for verden. Han beskriver en dag hvor alle mennesker skal være gjenstand for innhøsting.
Jesus bruker et bilde: Når bonden slår kornåkeren, er han ikke interessert i alt som blir slått. Han tar kun vare på kornet. Ugresset derimot vil han ikke ha. Det skilles fra kornet og kastes.
På samme måte sier Jesus at når menneskeheten skal høstes, blir den delt i to. De som tas vare på, er de som kjenner han og gjorde hans gjerninger. De andre er derimot de som ikke kjenner ham og gjorde hans gjerning.
Jesus sier at høsten er stor. Det er mange mange mennesker det er snakk om. Og de som arbeider med innhøstingen er så alt for få. I møte med en tilsynelatende umulig oppgave, har han en oppfordring til oss:
«Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» (Matt 9:37-38)
