Så sto han opp fra bønnen og kom til sine disipler og fant dem sovende av bedrøvelse og han sa til dem: Dere sover altså og hviler dere! Det er nok; timen er kommet; se, Menneskesønnen overgis i synderes hender; stå opp, la oss gå! Se, han er nær som forråder meg. Be, at dere ikke må komme i fristelse! Mark 14:41-42
Getsemanekampen er til ende. Guds Sønn har fått svar på sin bønn. Veien er klarlagt. Det er Faderens vilje at han skal drikke den bitre kalken. Nå haster han for å fullføre sitt oppdrag.
«Timen er kommet – – – stå opp, la oss gå!»
Dette er den forferdeligste timen som tiden har brakt.
Det er fristelsens time da alle svikter ham, selv de nærmeste.
Det er hatets time, timen som markerer menneskets dypeste fornedrelse og toppen av slektens syndige opprør mot Gud. I denne timen legger mennesket hånd på Gud for å utrydde ham med svik og vold – og får makt til å gjøre det.
Det er dommens time. Nå krever Gud oppgjør for verdens synd, nå skal det holdes dom. Men som alles synd kom ved ett menneske, så skal nå ett menneske stå til ansvar for alles synder. Han skal betale. Timen er kommet. For en forferdelig time det må ha vært for ham!
Men det er også den herligste time på jord. For det er frelsens time. Her er Guds lam som tar verdens synd og legger den på seg for å bære den bort.
Det er Guds kjærlighets time. All verdens hat makter ikke å slukke hans kjærlighets ild. Drevet av sin evige kjærlighet til synderen går han sine fiender i møte: «Timen er kommet; se Menneskesønnen overgis i synderes hender; stå opp, la oss gå.»
Det er seierens time. Om alle svikter ham, så svikter ikke han dem. Hans trofasthet sto sin prøve.
Måtte hver time i mitt liv være viet ham som tok denne timen for meg.
