Så gikk han ut og tok veien til Oljeberget, som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han kom dit, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han gikk fra dem, så langt som et steinkast, og falt på kne og bad. Luk 22,39-41
For oss er Getsemane omgitt av skjønnhet. Vi tenker på vakre Getsemane-sanger og skjærtorsdagsminner med Getsemane-stemning. Det er kveldsstillhet med sus i de store oliventrærnes kroner, mens fuglene tier og sover. Det er fred, stillhet og høytid i vår Frelsers bedehus.
Men for Jesus var ikke Getsemane vakkert. Straks han kommer inn under de mørke trærne, før han ennå har gått fra de tre som får følge ham lengst inn, står det om ham: «Han ble grepet av sorg og gru» (Matt 26,37). Hvor dyp og grufull denne bedrøvelsen er, forklares i neste vers: «Min sjel er tynget til døden av sorg.» Sterkere ord kunne ikke ha vært brukt: «tynget til døden.» Og likevel er dette bare begynnelsen på Jesu kamp. Hva skulle det ikke bli innen kampen nådde sitt høydepunkt?
Så forlater Jesus sine nærmeste venner og går alene bort for å kjempe. Vi ser iblant Getsemane-bilder hvor Jesus ligger halvt på kne, behagelig mot en mosegrodd stein som alter. Bibelen gir oss et annet bilde. Lukas sier: Han falt på kne. Markus sier: Han falt ned på jorden. Matteus sier: Han falt på sitt ansikt. Prøv å danne deg et bilde for din sjels øye av den kjempende Frelser. Det er ingen opphøyet majestet i behersket indre kamp. Nei, i fortvilelse og avmakt faller (Markus) han på sine knær (Lukas), og etter som kampen stiger i styrke, knuger han ansiktet helt ned mot jorden (Matteus). Hele vår Frelsers legeme er grepet av den dype angst, bøyd like ned i støvet kjemper han i sin bønn.
Følger vi Jesus videre i kampen, får vi se hvordan den stiger i styrke
Og han kom i dødsangst og ba enda mer inderlig, så svetten falt som bloddråper til jorden. (Luk. 22,44)
Så mettet dette verset er av kamp. Det står ikke angst — det står «dødsangst». Det står ikke: Han bad — det står: «Han bad enda mer inderlig». Bønnen var inderlig før, nå blir den enda inderligere. Det står ikke at han svettet, det står: Svetten falt som bloddråper. Han svettet altså helt fra først av — enda natten var kald. I øversteprestens gård måtte de tenne ild for å varme seg. Men til tross for kulden, svettet vår Frelser. Men etter hvert begynte svetten å farges rød. Den ble som bloddråper, står det. Og så føyes det så malende til: — som falt ned på jorden. Det er som vi ser det drypper rødt — dråpe for dråpe, mens nye svetteperler presses fram på hans rene panne.
Jeg glemmer ei, jeg glemmer ei,
jeg glemmer ei din ve,
da jeg deg så i angst på kne
hist i Getsemane.
Måtte dette være sant: Jeg glemmer aldri. Jeg er redd det ville være mer sant å synge: Jeg glemmer ofte din ve!
Måtte tanken på denne Getsemanes gru følge oss livet igjennom! Måtte synet av vår Frelsers blodsvette stå for vårt øye hver dag! Da skulle det ikke bli lett å synde, da skulle den kjærligheten som drev ham inn i denne kampen, tenne et kjølnende hjerte opp igjen og bevare det varmt og brennende.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
