Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke ved synet av ham. Jes 53,2
Følger med til retterstedet,
se hans kors og se hans blikk.
Se hans tørre Ieber
vætet ynkelig med galledrikk.
Se ham rolig, mild og skjønn,
lær å dø av Davids sønn!
La oss i dag følge med til retterstedet og prøve å danne oss et bilde av det som skjedde, så vi kan se hans lidelse i dens gru og «kongen i hans skjønnhet».
Jesu siste krefter er brukt opp når han kommer opp til Golgata-høyden mellom sine bødler. Han blir avkledd og spikret til korset. Ved Jesu kors er det fire soldater, muligens også fire ved hvert av de andre korsene. Korset er ikke høyt, rimeligvis omkring to og en halv meter. En isopstilk som eddiksvampen rekkes på, er vanligvis en meter høy, og en oppreist soldat nådde altså opp til Jesu munn med en slik stilk.
Opprinnelig brukte man bare en påle i jorden som kors. På denne ble den dødsdømte spiddet. Iblant ble han først spiddet på pålen etter at døden var inntrådt, som en forhånelse mot den døde.
Romerne brukte likevel vanligvis en tverrbjelke over treet. Altså som et virkelig kors. At Jesus ble korsfestet på et slikt kors, vet vi fordi han «bar sitt kors», og med det menes tverrbjelken. Å bære hele korset ville være for tungt for en mann, ja også om Simon og Jesus hadde båret det sammen.
Korset hadde da oftest form av en T. At Jesu kors hadde den formen vi bruker som korstegn (+), synes å gå fram av at det var satt en innskrift på korset. Den måtte være ganske stor, ettersom den var skrevet på tre språk og skulle kunne leses av folk som sto nedenfor. Denne innskriften var satt over Jesu hode. Det er derfor rimelig at midtbjelken nådde over tverrbjelken.
Iblant spikret en midt på korset en plugg som den korsfestede kunne hvile på, iblant også et lite feste under føttene. Om Jesus hadde det, vet vi ikke.
Hendene ble spikret til tverrbjelken. Føttene hang iblant fritt, men som oftest ble også disse spikret fast. Slik med Jesus. Knærne ble bøyd, så fotbladet kom inn mot treet. Når kroppstyngden slet i hendene, brakk ofte armene. På tross av den veldige lidelsen inntrådte ikke døden raskt. Hvis de korsfestede ikke døde av utmattelse, kunne de leve opptil et par døgn.
Og all denne grufulle lidelsen ble min kjære Frelser til del! Hvilken grenseløs kjærlighet. Ingen nagler kunne binde ham til korset, han hang der frivillig, bare fordi han elsket.
Til å begynne med var det en mengde mennesker ved korset, dels skuelystne, dels spottere. Klokken var ni om morgenen da Jesus ble korsfestet. Etter hvert ble disse nysgjerrige trette, og mange av dem gikk sin vei. Da er det Jesu venner nærmer seg. Soldatene som har måttet vokte de korsfestede så lenge mengden har stått omkring, får nå bedre tid og kaster lodd om klærne hans. Dette hadde de etter loven rett til (Joh 19,23).
Imens overlater Jesus sin mor til Johannes, og Johannes tar rimeligvis straks (sammenlign ordene «fra den stund tok disippelen henne hjem til seg», Joh 19,27) den segneferdige Maria med ned til byen. Da er klokken tolv på middagen. Nå siger mørket inn. Johannes nevner ikke ordene om at Jesus er forlatt av sin Far. De ble uttalt mens Johannes var borte, men straks han kommer igjen, hører han Jesu rop: Jeg tørster! Da er klokken tre. Og Jesus roper sitt seiersord: «Det er fullbrakt!» Deretter overgir han sin ånd i Faderens hender.
Da Jesus kom til Golgata, ble det rakt ham en besk drikk blandet med galle. Den var tenkt som en liten lindring i smerten, for den virket bedøvende på den dødsdømte. Men da Jesus så hva det var, nektet han. Han ville dø med våken bevissthet. Han ville bruke sine siste timer til bønn for sine bødler, til hjelp for den botferdige, til omsorg for sine nærmeste. Ja, vi må i sannhet si:
Hvem kjente før slik kjærlighet,
så høy, så dyp, så vid, så bred!
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
