Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Matt 27,42
At Jesus ikke viste sin herlighet og makt ved å kaste sine fiender til jorden ved et guddomsord, kunne ikke engang disiplene forstå. De hadde ennå ikke fått se den lidende Messias' herlighet.
For spotterne var det helt ubegripelig at Jesus kunne kalle seg Guds Sønn og likevel hjelpeløst la seg spikre til korset.
«De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels nå deg selv, hvis du er Guds Sønn, og stig ned av korset!» (Matt 27,40).
«Røveren på hans venstre side sier spottende: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» (Luk 23,39) .
«Også øversteprestene, de eldste og de skriftlærde spottet Jesus på samme måte: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse» (Matt 27,42).
Men det underlige er at med disse ordene talte spotterne sant. Ja, de uttalte den livsloven som Jesus fulgte hele sitt liv og som enhver sann kristen må gjøre til sitt livs regel om han skal bli Jesu etterfølger.
Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse! Visst kunne Jesus ha frelst seg selv. Ingen nagler kunne holde ham til korset. Med et sukk til sin Far om befrielse ville han ha vært reddet. Han hadde muligheten til redning under hele sin lidelsesgang. Da svøpeslagene hvinte over Jesu rygg, kunne han ha talt et eneste ord, og soldatenes hender hadde visnet. Men det ordet talte han ikke. Da Jesus sto foran folkehopen med Pilatus ved sin side, kunne han med et blikk ha fått Pilatus til å segne for alt folkets øyne, men det blikket sendte han ikke. Da Jesus segnet under korset på Via Dolorosa, kunne han ha bedt en bønn til sin Far: «Far, nå må det være nok» — og korset var blitt hans himmelstige. Men den bønnen ba han ikke.
Og nå, da naglene slet i hendene og febertørsten begynte å brenne, hvor lett kunne han ikke ha steget ned av korset, og folket ville ha båret ham på hendene og hyllet ham som Messias. Jo visst kunne han frelse seg selv. Men der ligger spotteordets sannhet: Da ville «de andre» vært ufrelste.
Det var umulig for Jesus både å redde seg selv og frelse de andre. Offeret var nødvendig. Hvetekornet måtte falle i jorden og dø om det skulle bære frukt. Og det er her det dør. Frukten er de manges frelse. Ved det at Jesus ikke steg ned av korset, viste han seg å være Guds Sønn. Ved at han ikke frelste seg selv, frelste han hele verden, alle som tror. En slik Messias forsto ikke menneskene, men en slik Messias var det menneskene trengte.
Og slike mennesker er det verden trenger i dag. For også for oss gjelder det: Enten oss selv eller vår bror. Frelser jeg meg selv fra lidelsen, og det kan jeg om jeg vil, så vil jeg ikke kunne frelse de andre. Også til meg lyder Satans røst, ofte i en venns munn: Dette må ikke skje med deg! Spar deg selv! Men over et slikt spart liv lyder Jesu dom: «Den som vil frelse sitt liv, skal miste det.»
Ikke noe sted kan en bedre innvie sitt liv til Gud enn på Golgata. Den innvielsen vil si å gi sitt liv til døden. Men over selvlivets død høres Jesu ord: Den som mister sitt liv, skal finne det.
Hver time i ditt liv, hver trevl i din kropp, hver evne i ditt hode, skal legges på korset og ofres for andre, «Jeg er korsfestet for verden!» sier Paulus.
Ved at du ikke stiger ned av korset, viser også du at du er et Guds barn. Ved at du ikke redder deg fra selvlivets død, vil også din død bli til andres frelse.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
