Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» Luk 24,34
Jesus har ikke sagt et ord på lenge. Ikke siden ordene til kvinnene på Via Dolorosa. Taus har han gått det siste stykket. Taus har han sett soldatene gjøre korset ferdig og finne fram nagler og redskap. Uten å svare har han hørt på all den sviende spotten. Han har ikke skjelt igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led. Villig har han strakt hendene ut for å bli naglet fast til korset. Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes. Aldri hadde soldatene korsfestet så villig og taust et offer.
Nå tar de stigen bort under føttene hans. Naglene strammer i sårene, kroppstyngden sliter i de ømme hendene. De første grufulle kvalene gjennomryster den korsfestedes kropp. Spotteordene fra dem som sto under korset, sved som svøpeslag i hans rene sjel.
Da er det Jesus taler. De første ordene fra korset. En bønn! Ikke om lindring i smerten. Han kunne jo ha sagt til sin Far: «Far, jeg avslo bedøvelsesdrikken. Vær nå du min lindring i smerten.» Men, nei: «Man byder alle piner frem! Han svarer: Gjerne! Hvert et lem er villig til å lide!»
Nei, bønnen gjelder bødlene hans. Han som hadde sagt: Elsk dine fiender, elsker dem her i handling! Han som bød: Be for dem som forfølger dere, gjør vel mot dem som hater dere, ber her den kjærligste bønnen som noen gang kan bes for en som gjør en vondt: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Å, hvor denne bønnen lar oss skue inn i en ren sjel. Vi skimter et bunnløst dyp av kjærlighet:
Han selv har tilgitt dem! Det finnes ikke en bebreidelse i hans munn, ikke en ond liten tagg i hans hjerte.
Nå ber han sin Far at også han må forlate dem. Den rettferdige, hellige Gud må for sin Sønns skyld gi dem nåde.
Ja, han unnskylder deres dype synd. De aner i dette øyeblikk ikke hvilken grufull synd de begår. Satan har lagt et dekke for deres øyne, blindt går de den ondes ærend.
Men disse ordene: de vet ikke hva de gjør, lar oss likevel forstå hvilken grufull synd de begår. At de korsfestet en uskyldig, visste de — en som hadde gått omkring og gjort vel, en som hadde fylt Messias-kravet og gjort Guds vilje i deres midte. Det var sikkert de samme menneskene som hadde svingt palmegrenene i Jerusalem og ropt Davids sønn og Hosianna og velsignet ham som kom i Herrens navn. Og nå korsfestet de ham. I sannhet visste de hva de gjorde!
Og likevel visste de det ikke! Alt dette var bare en liten del av den helvetes synd som de begår her. Ikke engang vi som ser det hele i profetiens og oppfyllelsens lys, og med pinsens opplatte øyne, forstår til fulle hvor syndig dette var. En dag skal all verden se det, forstå det og bittert angre det. Da skal de vri sine hender i smerte, også de som har gjennomstunget ham, og alle jordens slekter skal gråte sårt (Åp 1,7).
Men ennå var det en mulighet for omvendelse, til og med for Jesu bødler. Og Jesu sterke bønn dro dem som kjærlige armer inn til bot og tilgivelse. Valget sto til dem.
Jesus sier i bønnen: Far! Ennå hviler han i bevisstheten om at han gjør Faderens vilje og at Far ser med velbehag på ham. Men også det hvilepunktet skulle tas fra ham, liksom nylig stigen under føttene hans, og det nettopp når smerten var aller sterkest.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
