Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. 1 Pet 4,12
Når jeg får øye på denne innsiden ved Jesu Getsemanekamp som vi betraktet i går, kastes et lys tilbake også på menneskets lidelse og verdien av denne i Guds øyne: Heller ikke for mennesket kommer det an på hvor meget det lider, men hvordan det lider.
Ethvert menneske har sitt Golgata, om vi tør bruke et så stort og hellig navn på vårt eget lille offeralter. Ethvert liv som leves, har sin lidelseshistorie — noen så alle ser det og vet om det, andre i det skjulte — noen ved ytre trengsler og lidelser, andre ved indre kamper og vanskeligheter. Lidelsen kommer til verdens barn og til Guds barn. Den er ikke til å stenge ute. Banker den på døren, venter den ikke på et «kom inn», for da ville den alltid blitt stående utenfor. Den kommer ubedt og uvelkommen, men den kommer.
Men skal dette Golgata bli det for oss som det var tenkt til, må vi først ha vårt Getsemane. Om lidelsen skal bli oss til velsignelse eller forbannelse, avhenger av om vi har kjempet vår Getsemane-kamp, og seiret! Spørsmålet som her enten feller meg eller oppreiser meg, er dette: Går jeg inn i lidelsen med den bøyde vilje, med det lydige sinn?
Jeg kan bringe de største offer, ja gi bort alt jeg eier — hvis dette ikke er i orden, er jeg ingenting. Ja, jeg kan gå som martyr på et flammende bål — hvis det ikke er det rette sinnet som driver meg, er min død ikke mer verd enn den ubotferdige røverens død på Golgata (1 Kor 13).
Men har jeg lært det lydige sinn, kan jeg med et sant hjerte be denne Jesu bønn: «Far, skje ikke min vilje, men din!» — da er mitt liv kommet inn på et annet plan, da er alle trengsler og lidelser blitt Guds tjenere for mitt eget vel, forkledde engler som bare overøser meg med godt. Da kan ingen trengsel eller angst skade meg, for alle ting samvirker til det gode når jeg elsker Gud (Rom 8,28). Men er det slik, da er det ikke så underlig at trengselen kommer. Måtte han som var Guds Sønn, lære lydighet av det han led, kan jeg da vente at min lydighetsvei kan være uten lidelse? Var hans eksamen vanskelig, kan jeg da vente at min skal være lett?
«Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig» (for det er da ikke noe merkverdig, vil Peter si. Som han, så dere!). «Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet.»
«Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. At dere må lide, det tjener til å oppdra dere» (Hebr 12,5 flg.).
Kristi lidelse i Getsemane hadde dette målet: å fullende ham i lydighet. Lidelsen har det samme målet for oss. Hvis du vet at lidelse venter deg, eller kan hende du allerede nå er midt inne i trengselen, da har du en ting å gjøre, å gå inn i lønnkammeret ditt og kjempe ut med Gud! Det du trenger, er et Getsemane. Gi ikke opp i kampen, før du er helt overlatt i Guds vilje og kan be ikke bare med leppene, men med hele hjertet: Far, ikke som jeg vil, men som du vil! Da har lidelsen tapt sin brodd. Da skal også du få kraft til å gå hele din lidelses vei.
Først når du har seiret i din Getsemane-kamp, vil ditt Golgatas offeralter bli til velsignelse for deg.
Teksten er hentet fra «Med Ham til Golgata» og gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag. Du kan kjøpe boken i sin helhet hos Lunde Forlag
