Og de satt der og holdt vakt over ham, og folket sto og så på. Og de som gikk forbi spottet ham og rystet på hodet og sa: Tvi deg, du som bryter ned templet og bygger det opp igjen på tre dager, frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset!
Matt 27:36,39-40; Luk 23:35
Kristi kors ble et samlingspunkt for mange slags mennesker. Noen var der i embets medfør. Andre kom for å få si et siste spottens ord til nasareeren. Men de fleste ville ikke noe særlig. De bare sto og så på. Nysgjerrige, partiløse, holdningsløse sto de der. ”Folket sto og så på.”
Også i dag er det disse som utgjør ”folket”, det vil si flertallet omkring Jesu kors. Blant spotterne hører de ikke heime. Men de vil heller ikke være i den innerste kretsen om korset blant dem som deler Kristi vanære. De vil se på, men ikke ta standpunkt, de vil røres, men ikke gripes, kristelig stemning søker de, men korsets evighetsalvor flykter de fra. Derfor har de valgt tilskuerplassen.
”Folket sto og så på.” Mens blodet rant fra smertens mann og spotten haglet over ham. Er det din stilling?
Hvor kan du det når det er din Konge som lider! Og det er deg han lider for.
Nei, la oss samle oss i den innerste kretsen, der de står som trenger ham som sin Frelser og som elsker ham som sin beste venn. Fra dette stedet vil vi også se på ham, men vi vil se ham som det Guds lam som bærer verdens synd. Som dødsdømte israelitter en gang så hen til kobberormen og ble i live, vil vi se hen til ham med troens blikk og leve ved ham. Vi vil se til vi blir ydmyke. Vi vil se til vi blir glade og takknemlige. Vi vil se til vi blir lidelsesvillige, så vi ikke unndrar oss korsets vanære, men bærer den takknemlige og glade sammen med vår Frelser. Og vi vil se til vi blir så brennende i vår ånd at vi setter livet inn for den sak vår Frelser døde for.
