Sånn på dypet – mener jeg. Noen lengsler er du kanskje bevisst. Du har ønsker og drømmer knyttet til framtid, relasjoner, om det du ønsker å gjøre og være i livet. Men er du bevisst de ubevisste lengslene, som preger dine tanker, følelser og handlinger på grunnleggende måte? Hva lengter du etter – egentlig?
Selv har jeg oppdaget at mine dypeste lengsler er selvopptatte: På bunnen hos meg selv finner jeg at min sterke lengsel er ikke bare være en i den store grå massen. Jeg vil tvert imot vises, være noe, bli noe, gjøre noe som synes. Jeg oppdaget dette i møte med hva Paulus lengtet etter – på dypet:
Slik er det nå min lengsel (…) at Kristus nå som alltid må bli æret ved min kropp i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. Fil 1:20
Paulus´ dype lengsel, er ikke seg selv, men Kristus. Ordet kastet lys over min egen selvopptatte lengsel: Det er jo ikke Kristus ære jeg lengter etter – men min egen! Min dypeste lengsler var innkrøkte i meg selv. Jeg måtte bøye meg og bekjenne.
Men Ordet gav meg også frimodighet: Jeg skal få lov til å slippe meg selv. Jeg skal få slippe å streve etter å oppnå meg selv, berge mitt liv, min ære, mine planer, mine lengsler om meg selv. Disse gjør meg bare selvopptatt, nervøs og gir aldri noen ro, fordi jeg aldri kan være tilfreds meg hva jeg selv oppnår.
I stedet skal jeg hver dag få overgi meg til Ham, og til det store mål: At Han må bli æret ved meg. At hele mitt liv, min hverdag, mine små og store hendelser, må få bidra til å ære Ham.
”Nå som alltid” sier Paulus. Når han skriver dette sitter han i fangenskap. Forholdene for å være til ære for han er langt ”dårligere” enn når han er en fri mann. En skulle at han satt frustrert over at han ikke fikk realisert det å være til ære for ham fullt ut. Men Paulus ser det ikke slik. Under alle forhold, også i svakhet og vanskelighet – til og med i møte død, gjelder det samme: ”Nå som alltid” er det min lengsel at Kristus må bli æret ved meg. Og ”nå som alltid” er dette mulig så lenge han er min hjertets dype lengsel.
