Det vide dalføret er omkranset av lave steinete høydedrag. Tropesolen har bleket de avslipte steinblokkene. Gjort gresset hvitt og stivt.
Tørketidsvinden fra øst stryker over den røde jorden og drar med seg støv fra åkerlappene. Svinger seg mellom små bygninger, og leker med akasiegrenene. Gjør et lite stopp ved en fremmed liten rund stein, nesten så den stusser litt, før den stille siger ned mot dalbunnen, til elven.
Steinen. Ikke formet av slipende sandkorn. Ikke gjennom århundrene gjennomstekt av tropesolen, men polert i isbreens kalde favnetak. Funnet etterlatt på et jordstykke på Vegårdshei i det høye nord, før den fikk sitt siste stopp under akasietrærne i Dongobesh.
Ikke bare isen, men også hendene har formet. Satt spor og historie, etter et menneske.
Marte. Marte Vierli. Sykepleier. Jordmor. Misjonær. Risset i stein.
Vi står ved en grav.
Den fullastede bilen skulle bringe en fødende kvinne fra klinikken i Dongobesh til Haydom sykehus. Redde livet til en kvinne og et barn. Skulle bare krysse elva, og krype siste kneika opp til hjelpen.
Det var da den flomstore elva dro bilen med seg i kveldsmørket. Fylte kjøretøyet med vann, og ingen ble reddet. …I stedet krysset syv personer den siste store floden.
Hadde vinden kunnet lese, hadde den fått med seg vitnesbyrdet fra den kalde steinen fra nord. Rødbrune bokstaver mot grå bakgrunn av gneis.
“For meg er livet Kristus, og døden en vinning.” Fil 1:21
Vinden stryker over området. Det gjør Den Hellige Ånd også. Usynlig og stille, og vekker hjertene. Løfter blikket til menneske etter menneske, alle på vei mot en hvile i støvet.
Om ikke vinden kan lese, så kan mennesker. Skrive, tale, lese og høre. Og gjennom det stiger Kristus inn. Gir nytt liv. Liv til døde. Gjør kalde og knuste hjerter nye og varme. For Han er Livet!
Den aldrende evangelisten i Dongobesh var en av de første som møtte livet slik. Han bøyer seg nå ned og legger en mørk hånd på den lyse steinen. Mumler noe om, ”en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål.” Om, ”tronen og Lammet” og ”hvite kjortler”. Åp 7:9-10
Stille føyer så evangelisten til:
”Nå er hun hjemme og venter på oss!”
