Men Simon Peter og en annen disippel fulgte Jesus langt baketter til yppersteprestens gård. Denne disippel var kjent med ypperstepresten og gikk inn med Jesus i yppersteprestens gård; men Peter sto utenfor ved døren. Den annen disippel, han som var kjent med ypperstepresten, gikk da ut og talte til dørvoktersken og fikk Peter inn. Men tjenerne og drengene hadde gjort opp en kullild midt i gårdsrommet, fordi det var kaldt, og de sto og varmet seg. Og Peter satte seg hos dem for å se hva enden ville bli. Joh 18:15-16, 18; Matt 26:18b
Både Peter og Johannes gikk inn i yppersteprestens gård. Men Johannes kom vel fra det. Peter falt. Ikke alle kristne kan gå like langt, for ikke alle er like sterke. Det er også tider da vi alle må være særskilt varsomme med hvor vi går, fordi vi er særlig svake.
Denne natten var Peter særlig svak. Men fordi han hadde forsømt å våke og be, trodde han seg sterk. Og med den dumdristighet som lå så nær til for hans natur, gikk han rett inn i røverhulen. Der skilte han snart lag med den forsiktige Johannes og slo seg ned med tjenerne ved kullilden. Her skulle han riktig følge med i hva Kristi motstandere foretok seg og hvordan det gikk med Kristi sak.
Men der ved kullilden brente Peter seg, så han kom til å huske det for alltid.
Det er et av Satans mester-trick at han får oss til å tro at vi er sterke nok til å utføre de vanskeligste oppgaver og gå på de farligste veier nettopp da når vi er svakest. Selvsikkerheten og selvhjulpenheten øker i takt med avstanden mellom disippelen og Mesteren. Men både dømmekraften og motet til å lide avtar i samme grad som denne avstanden vokser.
Derfor er det aldri større fare for en kristen enn når han føler seg sikker på seg selv. Vi merker en dyrekjøpt erfaring i Peters ord i 1 Pet. 5, 8: «Vær edrue, våk! Deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke.»
Hemmeligheten til en kristens styrke ligger alltid i hans avhengighet av Kristus. Jo mer total avhengigheten av ham blir, dess sterkere står disippelen. Bare når jeg er skrøpelig i meg selv, er jeg sterk i Kristus. 2 Kor. 12:10. For da er det sant, det vi så ofte synger:
Jeg kan ei gå alene
enn ei et fjed.
Hvor du meg fører ene
jeg følger med.
Gud gi oss å lære dette uten Peters bitre nederlag!
