Pop-musikk kan beskrive følelsene vi kjenner, men Bibelen sier sannheten vi så desperat trenger.
Du har kanskje som meg sett filmklipp av Haaland og fotballgutta som feirer i garderoben til Petra Marklunds poplåt ”Händerna mot himlen”. For en stor fotballkveld det var! Norge hadde nettopp slått Estland 4-1 foran hjemmefansen på Ullevål. Med seieren hadde de mer eller mindre sikret en plass i neste sommers fotball-VM.
Å se «våre norske helter» feire og sammen synge «Händerna mot himlen» gjorde meg nysgjerrig på om det var en svensk lovsang som hadde gått meg hus forbi. At dette ikke var en lovsang, kunne jeg raskt bekrefte etter å ha lest hele teksten. Det til tross for den lovende tittelen. Sangen er likevel både sterk og interessant fordi slik jeg forstår den, handler den som så mye annet om menneskelig smerte forkledd som fest.
Festlighet eller fortapthet?
Ved første øyekast høres det ut som en "party-sang". Folk løfter hendene, drikker og ”sprenger taket”. Men lytter og leser du den nøye, er det nesten som å være vitne til et eksistensielt sammenbrudd pakket inn i blinkende lys og høy musikk. I teksten leser vi om tvil, tap og resignasjon! “Tror du att du och jag kommer att ses igen? Det tror inte jag.” Her får vi nærmest følelsen av et forhold som er i ferd med å dø – kanskje et kjærlighetsforhold, kanskje noe større: håp, tro på framtiden eller livsgnisten.
Videre kan vi blant annet lese i sangteksten: “Vi ska bli fulla, livet är meningslöst”. Er ikke dette en brutalt ærlig linje? Dette er ingen romantisering av festen, det er nihilisme. At teksten fortsetter med at "Natten är vacker" er en mager trøst om det i det hele tatt er en trøst. Det virker som en innrømmelse av at livet er uten håp, mening og lys og da må man bare forsøk å elske mørket. Men det er i så fall en formidabel oppgave: "Elsk et meningsløst liv!", "Finn mening i det meningsløse!". Dette fremstår som absurd!
Men sangen virker jo så oppløftende og positiv der man igjen og igjen gjentar i koret «Händerna mot himlen!» Fotballgutta synger den også feirende, med glede og forventning til det som ligger foran. Men min påstand er at de ikke bryr seg om hva teksten egentlig formidler. Et mer passende bilde på hendene som løftes er forbryterens hender i det vedkommende gir opp å rømme fra politiet og sin straff. Det er med andre ord hender som symboliserer overgivelse og resignasjon
Slik den fremstår for meg er dette en sang om meningsløshet, sorg og lengsel – forkledd som en natt på byen. Den forteller at vi mennesker ofte forsøker å fylle tomrommet med fest, rus og støy når kjærligheten, håpet eller meningen forsvinner. Men under alt det høylytte, mener jeg å skimte en stille bønn om å bli sett, elsket og tilgitt. Sangen er som et rop i mørket etter hjelp, redning, håp og lys!
Løft øynene og hender mot Gud!
Når jeg hører og leser en tekst som denne blir jeg minnet om salme 121 som også forteller om fortvilelse og et rop om hjelp:
"En sang ved festreisene. Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper...Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid." (Salme 121.1-2,7-8)
I motsetning til Petra Marklund sin tekst kommer salmisten med et tydelig budskap om at vårt rop om hjelp har blitt hørt av Gud i Himmelen. Hjelpen jeg så desperat trenger, den kommer ifra selve himmelens og jordens skaper. Livet er ikke meningsløst, men meningsfullt! Og vi skal møtes igjen selv om døden skulle inntreffe og skille oss en tid, for Jesus har lovet at hver den som tror på ham, skal leve om han enn dør. (Joh 11.25-26)
Der "Händerna mot himlen" er mørk, trist og uten håp, er Salme 121 full av glede, håp og fremtidstro. Pop-musikk kan beskrive følelsene vi kjenner, men Bibelen sier sannheten vi så desperat trenger.
