Og da Herodes så Jesus, ble han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn fra ham. Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet. Og yppersteprestene og de skriftlærde sto og klaget hårdt på ham. Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; deretter kastet han et skinnende kledebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus. Den dag ble Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre.
Lukas 23:8-12
Herodes. En gang var han vakt til alvorstanker. Han hørte på Jesu forløper, døperen, og kom i tvil om mangt og meget. Mark 6,20. Men så var det en synd han ikke ville slippe. Da døperen refset ham for den, satte Herodes ham i fengsel for å vise hvor grensen gikk for det som kunne tåles. Siden dro synden sitt nett fastere om ham, og det endte med at han lot døperen halshugge.
Etter denne ugjerningen var Herodes lenge urolig. Og da han så fikk høre om Jesu gjerninger, ble han redd for at dette var døperen som var stått opp fra de døde. Men det var i Herodes’ onde samvittighet døperen gikk igjen. Derfor forsvant også denne frykten etter hvert som samvittigheten ble sløvere og hardere. Nå da han endelig fikk oppfylt sitt ønske om å få se Jesus, var han ikke redd lenger. Tvert om, han ble glad. For nå var Jesus ikke mer for ham enn en gjøgler som skulle underholde den mette verdensmannen med tryllekunster. Han spanderte endog mange ord på Jesus for å få overtalt ham til å vise noen tegn.
Men Jesus tidde. Grunnen til hans taushet her er sikkert bare den ene at han sto overfor en forherdet mann. Herodes hadde hatt sin nådetid og sine nådekall. Men han hadde valgt forherdelsens vei. Nå var hans hjerte kaldt og forherdet ved syndens svik. Og Jesus tidde. For til de forherdede hjerter kan han vente med å tale til dommens dag. Så lenge det er håp om å frelse, taler Jesus selv om mennesket roper at han skal tie. Men når hjertet er forherdet, kan han tie selv om man gjør seg umak for å få ham til å tale. Derfor er det håp så lenge Herren vil tale med oss. Og det får være det samme hvor strenge hans ord faller, de er allikevel bedre enn hans taushet, for de sikter på å frelse. Men vil han ikke tale lenger med oss, da er lyset slokt.
Må Gud i sin nåde hjelpe oss til å gi akt på hans ord, så vi aldri skal komme i den samme stilling som Herodes!
