I en serie på fem andakter kommer vi denne uka til å få et innblikk i Ruts bok. Hver dag kommer en ny tekst, og på lørdag har man hele serien.
Del 1: Noomis motgang og håp.
Del 3: Boas kommer på banen
Del 4: Ruts forbilledlige frimodighet
Del 5: Noomis tilflukt sviktet ikke
Noomi var ikke den eneste som begynte reisen tilbake til Betlehem. Rut var også med. Mens Noomi vendte tilbake og var på vei hjemover, så var det motsatt situasjon for Rut. Hun gikk mot det ukjente. Til et land der hun egentlig ikke var velkommen, til et folk der hun ikke hørte hjemme. Hva var det som drev henne? Vi møter hennes sterke vitnesbyrd i vers 16-17, når Noomi har prøvd å få henne til å vende tilbake til sin familie.
Men Rut svarte: Ikke tving meg til å forlate deg og vende tilbake, for: Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø og der vil jeg begraves. Rut 1:16- 17a
Det er knyttet et tett bånd mellom Noomi og Rut, og Rut lover sin svigermor troskap så sterk som ektepar lover hverandre foran Gud. Troskap til døden skiller dem ad! Det var sikkert mange grunner til denne kjærlighetserklæringen fra Rut, men hovedgrunnen til at hun ble med sin svigermor finner vi nok i ordene: Din Gud er min Gud! Rut hadde fått sett noe som ingen i Moab tidligere hadde vist henne. Noomi hadde vist henne hvem den levende Gud var:
Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 5. Mos 6:4-5
Gud hadde fylt Rut sitt hjerte og Ham kunne hun ikke leve foruten! Derfor var hun også rede til å møte den meget usikre fremtiden som ventet de to fattige enkene i Betlehem.
Hvor underlig er du i alt hva du gjør! Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei du meg før’, For meg er den beste å gå. Sangboken 403,1
